Vanære av J.m. Coetzee

På kort tid fullførte jeg Vanære av den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee. Og for en bok! Enda en gang opplevde jeg å bli fanget allerede fra første setning der vår jeg-person oppsummerer sitt over 50 år lange liv med at han har klart å løse problemet med sex ganske bra. I diskusjon med en kollega av meg fikk jeg en antydning om at dette nok fenget meg fordi jeg er mann. Kan så være - men resten av boken kan fenge mange - kvinner og menn. Men løsningen hans på problemet med sex er i hvert fall enkel: Hver torsdag drar han til den samme prostituerte kvinnen og har sex.

Jeg-personen jobber på universitetet og underviser i lyrikk. Etter en tid skjer det noe som gjør at han ikke lenger kan gå til sin faste kvinne og han søker nye beitemarker. Han begir seg ut på et eventyr med en av de kvinnelige studentene i klassen han underviser. Forholdet oppdages og vår mann kastes ut av jobben - i vanære. For å komme på fote og få orden på livet sit igjen reiser han av gårde til bondelandet og bor en stund hos sin datter som driver en liten åkerlapp på en slags farm. Møtet med datteren, hennes liv på farmen og noe annet enn det urbane Sør-Afrika byr på mange opplevelser - flest vonde - får vår mann.

Vanære tar for seg en historie om en mann på jakt etter mening og verdier i livet, men handler kanskje enda mer om Sør-Afrikas fortsatte jakt på forsoning. Selv om alt er endret i samfunnet siden avskaffelsen av apartheid-regimet, kan det ifølge boken og historien til Coetzee virke som om en total forsoning fortsatt er et stykke unna.

Det er deilig når man er så heldig å lese en bok som oppleves som viktig. Slik er det med Vanære. Etter min oppfatning ville verden verdt et betydelig hakk fattigere uten denne boken. Den tar for seg viktige spørsmål rundt våre oppfatninger om hva som faktisk er viktig, hva som er riktig, hva som er galt, hvordan vi takler våre problemer og hvordan et samfunn i rivende utvikling ikke bare kan si man forsoner seg med det som er skjedd. Det er faktisk menneskene i samfunnet som må stå for dette - ved å forsone seg med hverandre.

Anbefales på det sterkeste!

Bildet er hentet fra CappelenDamm

Nye hindringer for ebøkene

Og jeg som gledet meg slik til november. Til stor lansering av den norske basen med masser av litteratur som endelig skulle bli tilgjengelig i elektronisk format. Norsk forlagebransje og norske forfattere skulle ta steget inn i en ny tid med distribusjon av både ny og gamme lnorsk litteratur ved kjøp over Internett og med nedlasting til pc og lesebrett.

Selv har jeg hatt lesebrett i flere måneder og jeg har til nå stort sett måtte konsentrere meg om engelsk litteratur. Noe norsk er å få tak i, men fremdeles er det minimalt med romaner som er tilgjengelig. digitalnok.no har litt utvalg av noen norske forfattere, og hos mobipocket.com kan man finne litt av Ibsen og Wergeland gratis, men ellers er det svært lite norsk litteratur å få tak i elektronisk. Med så lite tilgjengelig er det ikke rart at noen av oss venter på at den norske bokbasen skal bli tilgjengelig for publikum.

Så kan jeg altså i dag lese på vg.no at forleggere og forfattere ikke kan bli enige om hva de forskjellige aktørene skal ha av penger for salget. VG skriver at ifølge Dagens Næringsliv skal forfatterne ville ha 50 % royalty på ebøker, men forleggerne bare vil gi 15-20 %. Det sier seg selv at det er en betydelig avstand.

Forfatterne hevder på sin side at deres jobb blir noe mindre med ebøker. Man må fortsatt skrive. Det er et argument det ikke er så vanskelig å være enig i og skulle gi godt grunnlag for at forfatterne kan få like mye som de får i dag. Det er forleggerne og forhandlere som kan spare masse på ebøker. De behøver ikke å trykkes og ikke sendes. Da gjenstår korrektur, bearbeiding, utvelgelse, markedsføring etc. som de fortsatt har i dag, men totaltkostnaden er nødt til å bli mindre per bok for forleggerne.

Derfor synes jeg som vanlig dødelig bokleser, med lyst til å få norsk litteratur i elektronisk format, det ser ut til at forleggerne igjen viser fram sin grådige side og ikke sin kulturformidler-side. Jeg hadde tenkt å ønske meg norsk litteratur til lesebrettet mitt til jul, men nå ser det ut til å bli vanskelig. Nå håper man at man kanskje kan være i gang i første kvartal i 2010. Trist, trist, trist.

Mens jeg venter på at forleggere og forfattere skal bli enig får jeg fortsette å kose meg med engelsk litteratur i elektronisk format og vanlige bøker på norsk. Og det kommer til å gå fint. Jeg håper bare bransjen får opp farten litt nå.

Mørkets hjerte av Joseph Konrad

Mørkets hjerte er kanskje det dunkleste, mest dystre og råtne jeg har lest. Selv om det her er få direkte og konrete skildringer av blod, vold og gørr, så er det noe så trykkende dunkelt over det hele. Conrads korte og svært så effektive roman er en av verdenslitteraturens virkelige storverk. For meg har det vært en glede å lese - til tross for det dunkle og triste budskapet.

Historien fortelles av sjømannen Marlow som forteller om den gangen han tok jobb for et belgisk handelskompani som opererer i Kongos jungel hvor elefenben og rågummi er blant skattene koloniherrene henter ut. Marlows reise på en elvedamper inn i Kongos jungel har forandret ham for livet. På ferden oppover elven ser han grufulle tilstander hvor koloniherrene ikke har trått varsomt fram overfor de innfødte: "Vi gikk opp det ene elveløpet etter det andre, elver fulle av levende død, hvor breddene lå og råtnet i gjørma, hvor elvevann tykt som slim flommet utover vanskapte mangrover som vred seg hjelpeløst mot oss, som var de i den ytterste nød. Vi stoppet aldri lenge nok til å kunne danne oss et mer inngående inntrykk, men inni meg vokste en vag og knugende undring. Det hele var som en langtekkelig pilegrimsferd i et mareritt jeg bare kunne ane konturene av."

Marlow skal inn til handelsstasjonen som ligger lengst inn i Kongos jungel. Der skal han frakte gods og folk ut. På denne stasjonen er det Kurtz som styrer. For europeerne er han den dyktigste elfenbenjegeren og den som håndterer lokalbefolkningen best . Han er nærmest en levende legende, som Marlow på sin ferd oppover elven stadig får høre mer om - foruroligende rykter om en mann som er i ferd med å bli gal. Marlow blir nærmest besatt av Kurtz og mytene rundt mannen etterhvert som ferden går innover i Kongos jungel.

Mørkets hjerte er inspirasjonskilden til Francis Ford Coppolas mesterfilm "Apokalypse Nå" og likhetene er mange. Selv om filmen og boka ligger i ulike tidsepoker og på forskjellige steder, så er det den samme historien som fortelles. Konrads bok om ferden inn til Mørkets hjerte i Kongo og Coppolas beretning om ferden inn i jungelen i Vietnam, vil alltid være knyttet sterkt sammen. Det er menneskets iboende evne til å fare fram på verst tenkelig vis. Vår iboende grusomhet, ondskap og hat, som blomstrer under de rette forutsetningene. Menneskets manglende evne til å lære av de feil og grusomheter som begås.

Den imperialistiske grusomheten som fikk råde i Kongo under Kong Leopold den andre og som Joseph Konrad selv så på nært hold som sjømann, er ikke altfor ulikt det vi så i Vietnam, eller 2. verdenskrig for den sakens skyld. Når man leser "Mørkets hjerte" kan man fort få følelsen av at mennesket aldri har og aldr vil komme til å lære.

Til tross for hvor dyster og fæl "Mørkets hjerte" er - er den en bok som mange vil ha godt av å lese. Den er effektivt og godt skrevet og lignende dysterhet og mørk stemning har jeg foreløpig ikke kommet over. En kort roman som er vanskelig å legge fra seg. Anbefales på det sterkeste.

Bildet er hentet fra Os Folkebibliotek

Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón

Verken før eller siden har en bok truffet meg på en så spesiell måte som Vindens skygge gjorde da jeg leste og hørte denne. For meg fremstår det i dag som merkelig at jeg ikke ble fullstendig fengslet av denne bøken første gang jeg leste den. Men slik var det altså.

Det er for meg et mysterium hvordan bøker kan møte deg på forskjellige måter. Samme historien kan oppleves som fantastisk en dag og platt og trist en annen dag. Et godt eksempel på dette er Alkymisten av Paulo Coelho. Min opplevelse av den boken henger også tett sammen med hvor fengslet jeg ble av Vindens skygge - da den virkelig traff meg. Første gang jeg leste Alkymisten traff den meg som en virkelig god bok. En flott historie, med mye innhold og mye på hjertet. Da jeg ved en senere anledning høtre lydboken i norsk utgivelse, ble jeg nærmest lamslått av hvor lite innhold det faktisk var i boken. Plutselig framstod det hele som tamt, platt og med fullstendig mangel på dybde. I plutselig oppdaget jeg at Coelho ikke har lyst til at jeg skal tenke selv - han vil absolutt forklare alt sammen for meg. I lengden blir det faktisk kjedelig. Det kan nok være en forklaring her at jeg i mellom å lese Alkymisten og at jeg hørte på Alkymisten, ble jeg fullstendig grepet av Vindens skygge - ikke minst gjennom å høre den norske lydbok-utgivelsen.

Så var det altså Vindens skygge det skulle handle om her. Den første gangen jeg leste boken var det noe som ikke stemte. Jeg har slått meg til ro med at dette skyldes at jeg rett og slett tok feil av hva slags bok det var jeg leste og dette ble hengende som noe som irriterte meg litt. Men det var stor begeistring for boken rundt meg, så jeg ga den en ny sjanse. Det angrer jeg ikke på. Da jeg for andre gang leste boken var jeg helt med. Fullstendig fengslet i Zafóns dystre Barcelona - en by jeg aldri har vært i og plutselig ikke hadde lyst til å forlate. Det er deilig å bli så betatt av en bok og en historie. Det er deilig å kjenne at skyggene, dysterheten og utryggheten i boka, nærmest setter fysiske spor i kroppen.

Det er svært mange med meg som har blitt fengslet av Zafón bok. I store deler av verden har han falt i smak hos millioner av lesere. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå. For meg fremstår Zafón som en av de forfatterene som virkelig kan tegne med ordene sine. Beskrivelsene av menneskene, gatene, skyggene og den nærmest gotiske stemningen i boka, er ikke bare dystert vakkert - det er malerisk. For hver nye scene som utspiller seg, tegner Zafón nye bilder av Barcelona og menneskene som gir meg følelsen av å bo der. Følelsen av at jeg kjenner gatene, butikkene og plassene.

For en som er glad i bøker, har Vindens skygge ekstra mye å by på. Hvor fantastisk er det ikke å høre om "De glemte bøkers kirkegård", bokantikvariatet til familien Sempre og ikke minst Julian Carax og Lain Coubert! For dere som ikke allerede har lest boken er det følgende som er utgangspunkt for historien:

Vindens skygge handler om den unge bokhandlersønnen Daniel. En dag like etter krigen tar Daniels far ham med til De glemte bøkers kirkegård, et digert bibliotek der gamle, glemte bøker blir tatt vare på av noen få utvalgte initiativtakere. Ifølge tradisjonen skal alle som blir presentert for dette stedet adoptere en bok som de må ta vare på resten av livet. Daniel velger en bok kalt Vindens skygge, skrevet av Julian Carax. Den natten tar han med seg boken hjem og leser den, fullstendig oppslukt.

Daniel forsøker så å finne andre bøker av samme forfatter, men finner ingen. Alt han kommer over er historien om en merkelig mann som kaller seg Lain Coubert, oppkalt etter en av figurene i Vindens skygge som etterhvert viste seg å være djevelen. Coubert har oppsøkt bøker skrevet av Julian Carax i flere tiår, og brent dem etterhvert som han kom over dem. Når den mystiske figuren finner Daniel, forsøker han å få ham til å selge boken. Daniel, som blir vettskremt, tar med seg boken tilbake til bøkenes kirkegård. Men Daniel har allerede havnet midt oppe i en historie som begynte for mange år siden, og som vil true hans eget liv. (Hentet fra wikipedia)

Vindens skygge inneholder spenning, drama, "spøkelser", bøker, historie, sorger og fortvilelse. Boken ligger høyt på listen over det aller beste jeg har lest. Fascinerende - ettersom jeg ikke var så veldig begeistret første gangen jeg leste den. Zafón har skrevet mer - ikke minst Engelens spill der handlingen er lagt til tider før Vindens skygge. Også her er De glemte bøkers kirkegård og bokhandelen til Sempre sentralt i historien.
Lydboken i norsk versjon er også helt fantastisk. Kai Remlow står for en fantastisk opplesning der han uten å gjøre for mye ut av seg selv, bringer Zafóns skikkelser og miljøer til liv på en fabelaktig måte. Aller best er vel hans innlevelse og tolkning av Fernando Romero de Torres. Absolutt ubetalelig.

Garantier for at du vil like boken kan jeg ikke gi, men dersom du er glad i bøker og gode historier tror jeg sjansen er stor for at akkurat Vindens skygge til behage deg.

Bildet er hentet fra www.norli.no Boken er lest i vanlig, trykt utgave og hørt som lydbok lest av Kai Remlow.

Lucifers Evangelium av Tom Egeland

I sommer har jeg kost meg med Tom Egelands nyeste bok Lucifers Evangelium. Virkelig kost meg har jeg gjort. Og det til tross for at jeg langt på vei gjorde meg ferdig med krim- og spenningsbøker da jeg gjennom noen år pløyde meg gjennom store deler av Cap-serien med McClean, Bagley og Smith i spissen. Jeg har lest flere spenningsromaner etter dette, men noen pasjonert krim- og spenningsleser kan jeg neppe kalles.

Tidligere har jeg lest Paktens voktere av Egeland. Så dette ble da andre gang jeg fikk møte Bjørn Beltø på hans eventyr. Og jeg har virkelig kost meg med Lucifers evangelium. Det er en god bok, ganske spennende og vanskelig å legge fra seg. I tillegg må jeg nevne av boken er overraskende og nærmest imponerende lettlest. Særlig tatt i betraktning den store mengden med informasjoner man faktisk skal holde orden på gjennom historien.

Dersom du ikke har lest boken allerede, kan jeg forsikre deg om at jeg ikke skal røpe noe som helst av handlingen i det som følger. Jeg vil også si at selv om jeg i det følgende kommer med en del innvendinger mot boken, så har Egeland igjen skrevet en svært god bok, som er vel verdt å lese.

Når man leser en bok som handler om samme person som man har lest om i tidligere bøker, blir det vanskelig å ikke sammenligne de to. For meg står nok Paktens voktere fortsatt som en mye bedre bok enn Lucifers evangelium. Den rett og slett er mer spennende. Det tar også mye lengre tid før vi føler oss helt sikre på at det går bra med hovedpersonen i Paktens voktere. Og akkurat det er kanskje den sterkeste innvendingen jeg har mot Lucifers evangelium. Altfor tidlig fikk jeg følelsen av at Bjørn Beltø var havnet i trygge hender og at ingenting egentlig kunne gå galt med ham. Og da forsvinner fort en del av spenningen.

Jeg har ikke lest den første boken i om Bjørn Beltø, Sirkelens Ende. Men det som var tydelig å forstå i paktens voktere, var at han ikke er vant til action og spenning. Han er virkelig det jeg kaller en anti-helt som egentlig ikke tørr, som ikke tror han er viktig og som ikke klarer verken pistoler, blod eller død. Slik er Beltø fortsatt i den tredje boken. Noen ganger blir det nesten litt irriterende at han ikke har klart å ta med seg noe som helst erfaring og læring fra sine tidligere eventyr. At han ikke er litt mer vant til å være i begivenhetenes sentrum. I det hele tatt så er Beltø svært tydelig tegnet av Egeland. Etter tre bøker hvor det tilsynelatende ikke ser ut til å ha vært noen nevneverdig utvikling i Beltøs sinnsliv, håper jeg at vi i en evt. fjerde bok, kan slippe å møte en så tydelig tegnet figur og forhåpentligvis også litt mer utviklet fra Egelands side.

Det neste jeg vil si er egentlig ingen innvending mot selve boka. Men det handler bare om at jeg virkelig savner noen av gåtene fra Paktens voktere. Jakten på nye spor fra sted til sted, hit og dit, var noe av det som virkelig gjorde den boka. Slik blir Lucifers evangelium mye mer stillestående, men du verden: Den er likevel spennende.

Jeg har kost med Lucifers evangelium, selv om jeg ikke synes den når helt opp. Kanskje er det også noe i at tittelen på boka er veldig god og lover svært mye. Tittelen Lucifers evangelium er en av de aller beste og mest pirrende titlene jeg har sett på en roman.

Alt i alt har Egeland gitt meg en god lesestund og en god historie!

Denne boken er lest i vanlig utgave.
Bilde er hentet fra forfatterbloggen.no som har gitt ut boken.