onsdag 11. november 2009

Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer


Dette er en liten perle av en bok. En stilferdig roman fortalt gjennom brevveksling mellom en forfatter i England og medlemmene i Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Gjennom menneskene hun møter i brevene og skrivingen, blir hun kjent med en dramatisk del av krigshistorien og også kjent med nye sider ved seg selv.

Vi befinner oss
altså på Guernsey - en av kanaløyene - som var okkupert og lagt fullstendig under blokkade av tyskerne under 2. verdenskrig. Tilværelsen har ikke så mye å by på for de fastboende - hverken når det gjelder kultur, opplevelser eller mat. Foreningen består av en svært sammensatt gruppe naboer som gjennomlever okkupasjon ved hjelp av kløkt, nestekjærlighet og klassisk litteratur.

Det skrives mange
brev mellom forfatteren og medlemmene av foreningen. Mary Ann Shaffer har valgt en god måte å fortelle sin historie på. Her blir vi kjent med mange mennesker og får et godt innblikk i dere liv. Vi følger med på hvordan de kommer seg gjennom harde krigsår på sin okkuperte øy. Brevvekslingen viser seg å være en effektiv måte å bringe oss i møte med mange mennesker og skjebner. Til tross for at det er mange små historier å holde styr på, holder Shaffer det hele godt sammen - fra start til mål.

For meg ga boken
et interessant og spennende innblikk i en del av krigshistorien jeg virkelig ikke kjente til fra før. Roman har spennende personer å fortelle oss om og det er mye humor her og det er tydelig at humor også var en del av det å komme seg gjennom vanskelige okkupasjonsdager. Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er en annerledes bok, med en viktig historie om krig, kjærlighet, samhold, livskamp og livsglede. Godt skrevet med et godt litterært grep om fortellingen.

Boken er lest i vanlig utgvae
Bildet er hentet fra Schibsted Forlag

søndag 8. november 2009

The Chronicles of Hawklan av Roger Taylor - Del 2, 3 og 4

Tidligere har jeg her på leselysten.com skrevet om mitt første møte med Roger Taylors "The Chronicles of Hawklan". Det var etter å ha lest den første boken i serien, "The call of the Sword". Da var jeg veldig fornøyd og så meget fram til fortsettelsen.
I løpet av sommeren kom jeg meg etter hvert gjennom det tre resterende delene av historien også. "The fall of Fyorlund", The waking of Orthlund" og "Into Narsindal". Det tok sin tid og om det var verdt det? Både ja og nei. Dermed skinner det kanskje allerede gjennom at jeg ikke er helt overbevist etter å ha lest hele serien.
Det hele begynte jo så veldig godt. "The call of the sword" var et friskt møte med en ny verden for meg. En fantasiverden der mennesker med ulike evner virkelig kjenner naturen, fjellene, metallene og vesnene i sine omgivelser. Hawklan - en healer - som ut av intet dukker opp som hele sin verdens store håp uten at han selv er klar over det og uten at han selv er villig til å tro på det. Med det første. Og i den første boka la virkelig Taylor til rette for at dette skulle bli en storslagen historie. I denne fantasyhistorien fant jeg plutselig ting jeg ikke visste at jeg har savnet i "Ringenes herre". En ny og spennende versjon av den klassiske kampen mellom det gode og det onde. Et solid utgangspunkt for en episk fortelling av de sjeldne.
Det er virkelig synd at Taylor ikke makter å følge opp i noen av de påfølgende delene av historien - etter min mening. Der hvor det storslagne anslaget er lagt i første bok, blir det etter hvert veldig langt mellom de viktige tingene i historien og det er lange sekvenser som oppleves som fullstendig overflødige. Det er svært mye som skal fortelles og forklares, tilsynelatende uten at vi kommer noen vei. Det hvor Taylor er effektiv i språk og fortelling i den første boka, synes jeg han svikter gjennomgående på dette i de tre neste.
Når så det hele skal avsluttes og oppsummeres. Når den store krigen nærmer seg slutten og alt skal gå godt, blir det ingenting ut av det hele. Der andre fortellinger virkelig har et klimaks som gjør den lange reisen frem verdt alt slitet, opplever jeg det som at all luft går ut av Taylors historie. Til syvende og sist sitter jeg igjen med noen spørsmål: Var dette alt? Hadde du ikke mer å fortelle? Hvor ble det av finalen? Den store kampen? Den store seieren?
Jeg vil nok alltid sammenligne fantasybøker jeg leser med Ringenes herre - og det er kanskje urettferdig. Samtidig er disse to fortellingene eksempler på hvordan en bredt anlagt historie, med mange personer og mange tråder, til syvende og sist faller på plass - eller ikke. Der Tolkien gir meg opplevelse av viktighet og tyngde, makter ikke Taylor å gjøre det samme. Dermed sitter jeg igjen med en lang historie som til tider har vært tung å jobbe seg gjennom, og som til syvende og sist ikke gir en god opplevelse i det hele tatt. Nå mener jeg riktignok at man ikke bare skal lese fantastiske og gode bøker hele tiden. Man trenger noe som skaper en balanse og som viser deg fortskjellene på det dårlige, middelmådige og virkelig flotte. Uten nedturer vil heller ikke oppturene stå fram i sitt riktige og fortjente lys. Derfor er jeg heller ikke lei eller angrende fordi jeg har lest Taylors serie om Hawklan.
Jeg har kjøpt en til av bøkene hans. En frittstående oppfølger til serien om Hawklan, men jeg er ikke veldig sikker på om jeg kommer til å lese den. Til det har nok ikke Taylor overbevist nok. Jeg er likevel glad for at jeg faktisk fullførte serien slik at jeg har hen hel historie og holde opp mot allerede lest og forhåpentligvis kommende store bøker og serier i fantasysjangeren.
Bildet er coverert på "Into Narsindal" - den siste i serien "The Chronicles Of Hawklan"
Bildet er hentet fra Musroom ebooks
Boken er lest på min Cybook Gen3



lørdag 7. november 2009

Vanære av J.m. Coetzee



På kort tid fullførte jeg Vanære av den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee. Og for en bok! Enda en gang opplevde jeg å bli fanget allerede fra første setning der vår jeg-person oppsummerer sitt over 50 år lange liv med at han har klart å løse problemet med sex ganske bra. I diskusjon med en kollega av meg fikk jeg en antydning om at dette nok fenget meg fordi jeg er mann. Kan så være - men resten av boken kan fenge mange - kvinner og menn. Men løsningen hans på problemet med sex er i hvert fall enkel: Hver torsdag drar han til den samme prostituerte kvinnen og har sex.
Jeg-personen jobber på universitetet og underviser i lyrikk. Etter en tid skjer det noe som gjør at han ikke lenger kan gå til sin faste kvinne og han søker nye beitemarker. Han begir seg ut på et eventyr med en av de kvinnelige studentene i klassen han underviser. Forholdet oppdages og vår mann kastes ut av jobben - i vanære. For å komme på fote og få orden på livet sit igjen reiser han av gårde til bondelandet og bor en stund hos sin datter som driver en liten åkerlapp på en slags farm. Møtet med datteren, hennes liv på farmen og noe annet enn det urbane Sør-Afrika byr på mange opplevelser - flest vonde - får vår mann.
Vanære tar for seg en historie om en mann på jakt etter mening og verdier i livet, men handler kanskje enda mer om Sør-Afrikas fortsatte jakt på forsoning. Selv om alt er endret i samfunnet siden avskaffelsen av apartheid-regimet, kan det ifølge boken og historien til Coetzee virke som om en total forsoning fortsatt er et stykke unna.
Det er deilig når man er så heldig å lese en bok som oppleves som viktig. Slik er det med Vanære. Etter min oppfatning ville verden verdt et betydelig hakk fattigere uten denne boken. Den tar for seg viktige spørsmål rundt våre oppfatninger om hva som faktisk er viktig, hva som er riktig, hva som er galt, hvordan vi takler våre problemer og hvordan et samfunn i rivende utvikling ikke bare kan si man forsoner seg med det som er skjedd. Det er faktisk menneskene i samfunnet som må stå for dette - ved å forsone seg med hverandre.
Anbefales på det sterkeste!
Bildet er hentet fra CappelenDamm

torsdag 5. november 2009

Nye hindringer for ebøkene

Og jeg som gledet meg slik til november. Til stor lansering av den norske basen med masser av litteratur som endelig skulle bli tilgjengelig i elektronisk format. Norsk forlagebransje og norske forfattere skulle ta steget inn i en ny tid med distribusjon av både ny og gamme lnorsk litteratur ved kjøp over Internett og med nedlasting til pc og lesebrett.
Selv har jeg hatt lesebrett i flere måneder og jeg har til nå stort sett måtte konsentrere meg om engelsk litteratur. Noe norsk er å få tak i, men fremdeles er det minimalt med romaner som er tilgjengelig. digitalnok.no har litt utvalg av noen norske forfattere, og hos mobipocket.com kan man finne litt av Ibsen og Wergeland gratis, men ellers er det svært lite norsk litteratur å få tak i elektronisk. Med så lite tilgjengelig er det ikke rart at noen av oss venter på at den norske bokbasen skal bli tilgjengelig for publikum.
Så kan jeg altså i dag lese på vg.no at forleggere og forfattere ikke kan bli enige om hva de forskjellige aktørene skal ha av penger for salget. VG skriver at ifølge Dagens Næringsliv skal forfatterne ville ha 50 % royalty på ebøker, men forleggerne bare vil gi 15-20 %. Det sier seg selv at det er en betydelig avstand.
Forfatterne hevder på sin side at deres jobb blir noe mindre med ebøker. Man må fortsatt skrive. Det er et argument det ikke er så vanskelig å være enig i og skulle gi godt grunnlag for at forfatterne kan få like mye som de får i dag. Det er forleggerne og forhandlere som kan spare masse på ebøker. De behøver ikke å trykkes og ikke sendes. Da gjenstår korrektur, bearbeiding, utvelgelse, markedsføring etc. som de fortsatt har i dag, men totaltkostnaden er nødt til å bli mindre per bok for forleggerne.
Derfor synes jeg som vanlig dødelig bokleser, med lyst til å få norsk litteratur i elektronisk format, det ser ut til at forleggerne igjen viser fram sin grådige side og ikke sin kulturformidler-side. Jeg hadde tenkt å ønske meg norsk litteratur til lesebrettet mitt til jul, men nå ser det ut til å bli vanskelig. Nå håper man at man kanskje kan være i gang i første kvartal i 2010. Trist, trist, trist.
Mens jeg venter på at forleggere og forfattere skal bli enig får jeg fortsette å kose meg med engelsk litteratur i elektronisk format og vanlige bøker på norsk. Og det kommer til å gå fint. Jeg håper bare bransjen får opp farten litt nå.