Spennende prosjekt i Rogaland.

I dag fikk jeg pressemelding fra forlaget Tiden som kan fortelle om et spennende prosjekt som har gått tidligere, men som jeg ikke har hørt om før. I september skal hele Rogaland fylke lese Einar O. Risas M. Kanne & Søn 1892-1922.

Boken, som er den første i kvartetten om familien Kanne og Stavanger by, vil dermed bli trykket opp og distribuert gratis til fylkets innbyggere. Hittil er det kommet to bøker i serien, den tredje skal etter planen komme i september 2010.

- Jeg er jo midt inne i skrivingen av bind 3 og har stengt verden ute, men skal jeg bli forstyrret, er dette absolutt en god forstyrrelse. Og det blir jo en kjempesvær lesesirkel når Stavanger og Rogaland skal ta fatt på boken i september, sier en glad Einar O. Risa.

Prosjektet "hele byen leser" ble første gang gjennomført i 2008. Det som opprinnelig gjaldt Stavanger by er siden utvidet til å gjelde hele Rogaland fylke, og det er nå et samarbeid mellom Rogaland fylkeskommune, Næringsforeningen i Stavanger-regionen, LO i Stavanger, SR-bank og Kulturhuset Sølvberget.

Risa står bak en rekke romaner tidligere.

Dette høres etter min mening ut til å være et godt forsøk på å spre litteratur ut til folket. Spennende å lese om.

Bildet er hentet fra tiden.no

Leselyst, leseplikt - og Knausgård

Jeg hadde virkelig tenkt å vente med å skrive om Karl Ove Knaustgård og hans store prosjekt Min Kamp til jeg selv hadde begynt å lese bind 1. Men nå klarer jeg likevel ikke å la være. Dette skyldes først og fremst at jeg mener alle burde få med seg Kjetil Rolness sin lettere hysteriske og underfundige kommentar om Knausgård-hysteriet. Du finner den hos Dagbladet. Det er vanskelig å ikke la seg rive med av alt som sies, skrives og diskuteres rundt Knausgård og hans prosjekt. Jeg gleder meg fortsatt til å lese bøkene hans, men nå begynner jeg å få en følelse av at jeg som litteraturinteressert må lese den. Man kan jo fort føle seg helt utenfor om man ikke gjør det. Så når jeg er ferdig med Victoria Heslops bok Øya, så blir det nok "Knausing" på meg også (som Rolness ville sagt).

Men, for oss som ikke har tatt til på lesingen av Min kamp enda, så kan det altså nå på grunn av alle skriveriene, all synsingen og alle diskusjonene, bli oppleves slik at det er plikten og ikke lysten som vil drive noen til å begynne på verket. For egen del er det fortsatt slik at jeg virkelig gleder meg til å begynne. For i seg selv er prosjektet til Knausgård så stort og spennende at jeg bare må lese det. I det følgende kommer noen linker til ulike saker som har stått i mediene ang. Knausgård og hans prosjekt:

Mitt liv som romanfigur

Oppsummering av debatten i Aftenposten

Fra Vårt Land

Google-søk på: Karl Ove Knausgård Min Kamp

Så kan du jo selv velge om du vil lese bøkene til Knausgård, eller om du nøyer deg med å følge debatten i avsier, radio og tv. Uansett så mener jeg vi må kunne si at Karl Ove Knausgård har begått et vitkig verk når man ser hvor mye det bringer med seg av diskusjoner om litteratur, litterære grep, nyskapning, etikk etc. etc. Selv om jeg får mer og mer følelsen av at jeg bør lese Min Kamp, så er det fortsatt leselysten og ikke leseplikten som driver meg til å ta til på Knausgårds store verk.

Sirkelens ende av Tom Egeland

Sirkelens ende er den første av Tom Egelands bøker om Bjørn Beltø - og den tredje og siste av dem jeg har fått lest. Jeg begynte med bok nr. 2 - Paktens voktere -, fortsatte med Lucifers evangelium og har altså nå kommet i havn med bok nr. 1. For å skyve enhver tvil til side med en gang: Paktens voktere er og blir min favoritt av de tre. Men Sirkelens ende har også sine svært sterke sider - etter min mening.

For det er ikke vanskelig å kose seg med denne boken. Kanskje først og fremst fordi dette er så mye mer en enn vanlig spenningsbok. Når jeg har lest alle tre bøkene som (til nå) har kommet om arkeologen Bjørn Beltø, så ser jeg tydelig at jeg burde ha begynt med Sirkelens ende og så fortsatt med de to kommende utgavene. Ikke fordi det er viktig for forståelsen og innlevelsen i plottene i de to neste bøkene, men rett og slett fordi hovedpersonens fortelling om seg selv og sitt liv, fortelles parallelt med plottene i de tre bøkene. Og det er innblikkene i Beltøs liv og problemer som er med på å gjøre dette til en historie i utvikling. Ikke dermed sagt at det ikke er driv i plottet. For det er det nemlig.

Kanskje har tematikken vært lest før: En liten mann dras inn i de stores kretser, problemer og hemmeligheter. Grepene som er tatt for å fortelle dette er imidlertid friske. Dette er et tema som er skrevet ut i det vide og det brede andre steder - ikke minst med tanke på parallellene til Dan Browns daVinci-koden. Grepet om at noen arkeologiske funn kan rokke ved hele vår oppfatning av Jesus er en aldri så liten genistrek. Det er nemlig med på å gi en ellers litt vanlig tematikk ekstra glød og trøkk. For dere som ikke har lest boken for lenge siden, skal jeg la være å røpe mer av selve handlingen her.

Alt i alt er dette en god spenningsbok, med ekstra driv rundt de arkeologiske funnene og hemmelighetene. Nøstingnen i Bjørn Beltøs tidligere liv, fungerer også som å gi ekstra dybde til historien. Likevel savner jeg noe når det hele skal avsluttes. Kanskje skulle ønske at det var litt mer fart og spenning helt til siste slutt som det var i Paktens voktere? Uansett: En god spenningsbok er det Egeland har levert i Sirkelens ende.

Bildet av Sirkelens ende er hentet fra tomegeland.com

Trekkoppfuglen av Haruki Murakami

Haruki Murakami er uten tvil en av de mest spennende forfatterene jeg har kommet over de siste årene. Mitt første møte med den japanske forfatteren var "Trekkoppfuglen" som jeg ved en tilfeldighet fikk av en god kollega. Dette ble for meg et lykkelig møte. For "Trekkoppfuglen var en åpenbaring for meg. En seier i fortellerglede og et møte med en forfatter som ga mersmak på flere bøker fra samme mann.

Det er den unge mannen Okada vi følger i denne boken. Han rives løs fra sine hverdagslige rutiner når katten hans har vært borte i flere dager, en ukjent kvinne ringer og tilsynelatende vet alt om ham, og hans kone blir plutselig borte. Okada starter jakten på kona og dette bringer oss inn i en bredt anlagt fortelling som ikke er lett å oppsummere kort. Det er mange møter, mellom mange mennesker. Og det er mange skjebner det berettes om . Noe som virkelig gjør et sterkt inntrykk på meg i "Trekkoppfuglen" er innblikket i krigens grusomheter gjennom et par beskrivelser av tortur som rett og slett gjorde meg redd og engstelig. Historien som fortelles spenner vidt og bredt og tar stadig nye, interessante vendinger.

Om lag et år må det nå være siden jeg leste Trekkoppfuglen, og selv om jeg nå har store elementer i historien jeg ikke klarer å fremkalle, elementer jeg nok ikke husker, så er det en ting som sitter sterkt i fortsatt. Totaltopplevelsen av boken. Følelsen av å bli fortalt en god historie. Følelsen av at her har forfatteren virkelig lyst til å fortelle meg en historie. Gleden over å oppleve at hver eneste nye vending i historien er velkommen. Den konstante spenningen knyttet til hva som kommer rundt neste sving. Akkurat her ville nok mange forfattere ha noe å lære av Murakami.

Erik Fosnes Hansen og hans Løvekvinnen, har jeg skrevet om på leselysten.com tidligere. Og der hvor jeg da mener at Fosnes Hansen blir for opptatt av å skrive de riktige og pene ordene og mister kontakten med fortellergleden, er det den stikk motsatte tanken som fester seg når jeg leser Murakami. Jeg vet jo at ordene er valgt med omhu og at ingenting er tilfeldig, men jeg blir ikke sittende å tenke på det? Det er historien som er i sentrum. Forfatterens ønske om å drive historien framover. Og de gangene man opplever det skal man virkelig ta vare på.

Derfor er Trekkoppfuglen en bok jeg ikke har problemer med å anbefale. Leve fortellergleden! Leve Murakami!!!

eBøker - hva skjer denne våren?

Gjennom vinteren har det med ulike mellomrom kommet artikler på ettet som har ebøker som tema. Ute i den store verden ser vi at Amazon sitt leserbrett Kindl er en stor suksess og sprer seg til stadig flere land. Barnes & Noble har kommet med sin egen løsning - et eget lesebrett og stor bokhandel på nettet. Her hjemme ser det fortsatt ut til å ta sin tid å få opp noe vi kan kalle et akseptabelt nivå når det gjelder tilgang på norske ebøker.

16. mars skal visstnok nå være den store datoen. I følge Bok og samfunn skal bransjeløsningen da være helt klar. Men - nær sagt selvfølgelig - er det ikke alle som vil være med på dette. I en artikkel fra i dag 19. januar skriver Bok og samfunn at forlagene Spartacus og Vigmostad & Bjørke ikke vil levere ebok-titlet til bokbasen distribusjonssentral i første omgang. Forlaget Oktober signaliserer også at de vil være restriktive med hva de sender ut til folket. Med "hardtslående" argumenter som at ebok-markedet er i sin spede begynnelse, at det vil ta lang tid å utvikle ebok-markedet og at man vil ha en løsning som fungerer 100 prosent (noe man kanskje har, men likevel velger å være avventende) har altså da tre forlag valgt å legge seg på en linje som i mitt hode kan minne mye om hvordan plateselskapene forholder seg til musikk på Internett. Angst for kopiering og uliovlig nedlasting og generelt mangel på visjoner i forhold til hvilke muligheter som ligger i eboka - og jeg synes det er trist.

Hvorfor det skal være så vanskelig å få denne bransjeløsning på plass klarer ikke jeg å forstå - men så er jeg også bare et helt vanlig menneske, som bare liker bøker og som også liker ebøker og som ikke kan vente med å lov til å handle i et rikholdig utvalg av norsk litteratur i elektronisk format - og selvfølgelig - jeg skal betale for meg. Med lesebrettet jeg allerede har, er min horisont allerede utvidet med tanke på hva jeg har kjøpt. Fantasylitteratur jeg trolig aldri ellers ville kommet over eller kjøpt har jeg nå lest. Gamle klassikere som Captain Fracassa, Jane Eyre etc. er bøker jeg nå har i min egen, lille, digitale og flotte bokhylle. Jeg gleder meg virkelig til å fylle på med mer - og da særlig norsk litteratur.

Redaktør Per Olav Solberg i Bok og samfunn skriver også på kommentarplass om temaet ebøker. Under tittelen På bokkjøperens side skriver han blant annet følgende:

Skal den norske bransjeløsningen for e-bøker lykkes, er det avgjørende at bokkjøperne opplever utvalget som bredt, spennende og interessant, samtidig som nettbokhandlene legger til rette for handelsløsninger som gjør det svært enkelt å handle e-bøkene. (...)
Skal man først hoppe, hvorfor ikke ta virkelig sats og gjøre det skikkelig? Markedet er modent, bokleserne vil ha norsk e-bok-innhold mot betaling, og da er det bransjens ansvar å gi dem det i rikt monn.

Så godt det er at noen tar til orde for en skikkelig satsing når man først setter i gang. Jeg ser ingen grunn til at forlagene skal være restriktive på hva de legger ut i bokbasen og dermed i nettbokhandler. Min oppfordring - i tråd med Solberg - må bare bli at forlagene nå må gjøre det ytterste de kan for å sørge for at 16. mars 2010 blir en merkedag innen den lille verdenen som distribusjon av norsk litteratur faktisk er. La oss håpe at utvalget (som er målsatt til det utrolig lave tittelantallet 1000 ved oppstat) kjapt blir stort, bredt og innholdsrikt - fra dag en!


Bildet viser leserbrett fra Bookeen

Egeland, Knausgård og Tolkien

Karl Ove Knaugsård og "Min kamp" er ute ntvil det store samtaleemnet i norsk litteraturverden i dag. Så i dag at debatten også har spredd seg til Danmark. Selv har jeg ikke begynt på det store verket enda, men jeg må virkelig si at jeg gleder meg. Det har jeg også gjort helt siden jeg leste en liten nyhetssak om at dette verket var på gang. Det høres ut som et usedvanlig spennende prosjekt å ta til på og etter det jeg har hørt (fra noen som faktisk har lest bøkene) så er dette virkelig noe man bør få med seg.

Det som ellers slår meg ved den voldsomme debatten rundt Knausgårds bøker og kritikernes nærmest unisone hyllest av mannen, er hvor mange mennesker det er som sier noe om mannen øg bøkene uten å ha lest noen av de tre bindene som har kommet til nå. At et samlet kritikerkorps hyller eller slakter den samme boken eller samme filmen er jo slett ikke så uvanlig. Det er mer uvanlig at noen synes dette skal være så problematisk. Hvorfor skal det plutselig bli et problem at mange kritkere mener at denne mannen har skrevet et meget godt verk? Det er for meg faktisk vanskelig å forstå. Men, jeg har som sagt ikke startet på "Min kamp" enda, så jeg skal ikke utbrodere mitt syn på dette så veldig mye. Jeg kommer heller tilbake til Knausgård og alle kritikerne når jeg er igang med bøkene hans.

Ellers er det to romaner jeg er midt oppe i om dagen. På lydbok på kjøkkenet er jeg om lag ved midten av "Ringenes herre" for x'te gang. Merry og Pippin har akkurat møtt Treskjegg. J.R.R. Tolkiens mesterverk er kanskje den boka jeg har lest flest ganger, sammen med de tre-fire siste bøkene om Harry Potter. Jeg kan love dere at Ringenes Herre og Harry Potter er noe jeg vil komme tilbake til gjennom vinteren her på leselysten.com. Og jeg som fortsatt går å venter på at det skal ta av med publisering av nye, norske ebøker, slår meg til ro med en spenningsroman fra noen år tilbake - "Sirkelens ende" av Tom Egeland. Godt i gang med den, og trives godt i selskap med Egelands noe pussige arkeolog. Bjørn Beltø. Håper fortsettelsen er spennende og avslutningen god. De etterfølgende bøkene om Beltø har jeg lest - og likt. Så vi håper det beste!

Sirkelens ende lese i vanlig papirutgave

Bildet av Sirkelens ende er hentet fra haugenbok.no

Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer

Dette er en liten perle av en bok. En stilferdig roman fortalt gjennom brevveksling mellom en forfatter i England og medlemmene i Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Gjennom menneskene hun møter i brevene og skrivingen, blir hun kjent med en dramatisk del av krigshistorien og også kjent med nye sider ved seg selv.

Vi befinner oss altså på Guernsey - en av kanaløyene - som var okkupert og lagt fullstendig under blokkade av tyskerne under 2. verdenskrig. Tilværelsen har ikke så mye å by på for de fastboende - hverken når det gjelder kultur, opplevelser eller mat. Foreningen består av en svært sammensatt gruppe naboer som gjennomlever okkupasjon ved hjelp av kløkt, nestekjærlighet og klassisk litteratur.

Det skrives mange brev mellom forfatteren og medlemmene av foreningen. Mary Ann Shaffer har valgt en god måte å fortelle sin historie på. Her blir vi kjent med mange mennesker og får et godt innblikk i dere liv. Vi følger med på hvordan de kommer seg gjennom harde krigsår på sin okkuperte øy. Brevvekslingen viser seg å være en effektiv måte å bringe oss i møte med mange mennesker og skjebner. Til tross for at det er mange små historier å holde styr på, holder Shaffer det hele godt sammen - fra start til mål.

For meg ga boken et interessant og spennende innblikk i en del av krigshistorien jeg virkelig ikke kjente til fra før. Roman har spennende personer å fortelle oss om og det er mye humor her og det er tydelig at humor også var en del av det å komme seg gjennom vanskelige okkupasjonsdager. Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er en annerledes bok, med en viktig historie om krig, kjærlighet, samhold, livskamp og livsglede. Godt skrevet med et godt litterært grep om fortellingen.

Boken er lest i vanlig utgvae

Bildet er hentet fra Schibsted Forlag

The Chronicles of Hawklan av Roger Taylor - Del 2, 3 og 4

Tidligere har jeg her på leselysten.com skrevet om mitt første møte med Roger Taylors "The Chronicles of Hawklan". Det var etter å ha lest den første boken i serien, "The call of the Sword". Da var jeg veldig fornøyd og så meget fram til fortsettelsen.

I løpet av sommeren kom jeg meg etter hvert gjennom det tre resterende delene av historien også. "The fall of Fyorlund", The waking of Orthlund" og "Into Narsindal". Det tok sin tid og om det var verdt det? Både ja og nei. Dermed skinner det kanskje allerede gjennom at jeg ikke er helt overbevist etter å ha lest hele serien.

Det hele begynte jo så veldig godt. "The call of the sword" var et friskt møte med en ny verden for meg. En fantasiverden der mennesker med ulike evner virkelig kjenner naturen, fjellene, metallene og vesnene i sine omgivelser. Hawklan - en healer - som ut av intet dukker opp som hele sin verdens store håp uten at han selv er klar over det og uten at han selv er villig til å tro på det. Med det første. Og i den første boka la virkelig Taylor til rette for at dette skulle bli en storslagen historie. I denne fantasyhistorien fant jeg plutselig ting jeg ikke visste at jeg har savnet i "Ringenes herre". En ny og spennende versjon av den klassiske kampen mellom det gode og det onde. Et solid utgangspunkt for en episk fortelling av de sjeldne.

Det er virkelig synd at Taylor ikke makter å følge opp i noen av de påfølgende delene av historien - etter min mening. Der hvor det storslagne anslaget er lagt i første bok, blir det etter hvert veldig langt mellom de viktige tingene i historien og det er lange sekvenser som oppleves som fullstendig overflødige. Det er svært mye som skal fortelles og forklares, tilsynelatende uten at vi kommer noen vei. Det hvor Taylor er effektiv i språk og fortelling i den første boka, synes jeg han svikter gjennomgående på dette i de tre neste.

Når så det hele skal avsluttes og oppsummeres. Når den store krigen nærmer seg slutten og alt skal gå godt, blir det ingenting ut av det hele. Der andre fortellinger virkelig har et klimaks som gjør den lange reisen frem verdt alt slitet, opplever jeg det som at all luft går ut av Taylors historie. Til syvende og sist sitter jeg igjen med noen spørsmål: Var dette alt? Hadde du ikke mer å fortelle? Hvor ble det av finalen? Den store kampen? Den store seieren?

Jeg vil nok alltid sammenligne fantasybøker jeg leser med Ringenes herre - og det er kanskje urettferdig. Samtidig er disse to fortellingene eksempler på hvordan en bredt anlagt historie, med mange personer og mange tråder, til syvende og sist faller på plass - eller ikke. Der Tolkien gir meg opplevelse av viktighet og tyngde, makter ikke Taylor å gjøre det samme. Dermed sitter jeg igjen med en lang historie som til tider har vært tung å jobbe seg gjennom, og som til syvende og sist ikke gir en god opplevelse i det hele tatt. Nå mener jeg riktignok at man ikke bare skal lese fantastiske og gode bøker hele tiden. Man trenger noe som skaper en balanse og som viser deg fortskjellene på det dårlige, middelmådige og virkelig flotte. Uten nedturer vil heller ikke oppturene stå fram i sitt riktige og fortjente lys. Derfor er jeg heller ikke lei eller angrende fordi jeg har lest Taylors serie om Hawklan.

Jeg har kjøpt en til av bøkene hans. En frittstående oppfølger til serien om Hawklan, men jeg er ikke veldig sikker på om jeg kommer til å lese den. Til det har nok ikke Taylor overbevist nok. Jeg er likevel glad for at jeg faktisk fullførte serien slik at jeg har hen hel historie og holde opp mot allerede lest og forhåpentligvis kommende store bøker og serier i fantasysjangeren.

Bildet er coverert på "Into Narsindal" - den siste i serien "The Chronicles Of Hawklan"

Bildet er hentet fra Musroom ebooks

Boken er lest på min Cybook Gen3

Vanære av J.m. Coetzee

På kort tid fullførte jeg Vanære av den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee. Og for en bok! Enda en gang opplevde jeg å bli fanget allerede fra første setning der vår jeg-person oppsummerer sitt over 50 år lange liv med at han har klart å løse problemet med sex ganske bra. I diskusjon med en kollega av meg fikk jeg en antydning om at dette nok fenget meg fordi jeg er mann. Kan så være - men resten av boken kan fenge mange - kvinner og menn. Men løsningen hans på problemet med sex er i hvert fall enkel: Hver torsdag drar han til den samme prostituerte kvinnen og har sex.

Jeg-personen jobber på universitetet og underviser i lyrikk. Etter en tid skjer det noe som gjør at han ikke lenger kan gå til sin faste kvinne og han søker nye beitemarker. Han begir seg ut på et eventyr med en av de kvinnelige studentene i klassen han underviser. Forholdet oppdages og vår mann kastes ut av jobben - i vanære. For å komme på fote og få orden på livet sit igjen reiser han av gårde til bondelandet og bor en stund hos sin datter som driver en liten åkerlapp på en slags farm. Møtet med datteren, hennes liv på farmen og noe annet enn det urbane Sør-Afrika byr på mange opplevelser - flest vonde - får vår mann.

Vanære tar for seg en historie om en mann på jakt etter mening og verdier i livet, men handler kanskje enda mer om Sør-Afrikas fortsatte jakt på forsoning. Selv om alt er endret i samfunnet siden avskaffelsen av apartheid-regimet, kan det ifølge boken og historien til Coetzee virke som om en total forsoning fortsatt er et stykke unna.

Det er deilig når man er så heldig å lese en bok som oppleves som viktig. Slik er det med Vanære. Etter min oppfatning ville verden verdt et betydelig hakk fattigere uten denne boken. Den tar for seg viktige spørsmål rundt våre oppfatninger om hva som faktisk er viktig, hva som er riktig, hva som er galt, hvordan vi takler våre problemer og hvordan et samfunn i rivende utvikling ikke bare kan si man forsoner seg med det som er skjedd. Det er faktisk menneskene i samfunnet som må stå for dette - ved å forsone seg med hverandre.

Anbefales på det sterkeste!

Bildet er hentet fra CappelenDamm

Bokhylla - egentlig ganske trist

I går ble jeg gjort oppmerksom på Nasjonalbibliotekets bokhylla.no. Det var noen uttalelser fra forfatter Erik Newth som vekket min interesse. I Dagbladet har han uttalt seg svært kritisk til hele opplegget.

Etter å ha lest intervjuet med Neth ble jeg selvsagt nysgjerrig og gikk inn på www.bokhylla.no. På disse sidene skal Nasjonalbiblioteket gjøre tilgjengelig mye litteratur for oss. Noe vil bare være mulig å lese på skjermen, mens noe også skal være nedlastbart. Dessverre kan jeg ikke si at jeg ble veldig imponert.

For det første er sidene i seg selv ganske triste. Dette hadde imidlertid ikke vært så vanskelig å forholde seg til, dersom selve innholdet man er på jakt etter hadde hatt en god presentasjon. Slik er det dessverre ikke. Jeg søkte på Ibsen i databasen. Naturlig nok fikk jeg mange treff. Jeg valgte å gå inn på Henry Notakers bok Til bords med Ibsen. Dette er en flott bok med bilder, oppskrifter og historier. Altså noe som virkelig skal kunne nytes.

Men den presenstasjonen Nasjonabiblioteket har gitt dette stoffet er rett og slett trist. Som en slags dårlig animert sekvens fra et veldig gammel dataspill, kan jeg bla i boken. Det hele er stivt og trist. Så legger jeg merke til at jeg har valgt å se boken i lav kvalitet. Håpet stiger og jeg forsøker å gå til visning i høy kvalitet. Det var ikke store forskjellen utover at jeg nå ikke fikk sett hele bokoppslaget på siden i netteleseren min. Teksten er fortsatt svært vanskelig å lese og følelesen av at Nasjonslbiblioteket her har gjort dette altfor kjapt og lite gjennomtenkt bare stiger.

Dersom tanken er at man folk skal begynne å bruke dette til å lese norsk litteratur på nettet, må Nasjonalbiblioteket gjøre noe drastisk med bokhylla.no. Nettstedet og lesingen fremstår som svært udynamisk, lite lesevennlig og gammeldags.

For meg, som allerede er over i den "nye" digitale leserverdenen med eBøker og lesebrett, blir kontrasten mellom det gode og det dårlige her veldig stor. På leserbrettet mitt opplever jeg lesingen som dynamsik, behagelig og flytende. Nasjonalbiblioteket har klart å gjøre det stikk motsatte med sitt nettsted. Min opplevelse etter å ha besøkt bokhylla.no er at dette ikke er noe for meg. De klarer ikke å tilfredsstille noen av de behovene jeg har i forhold til å skulle gå ut og lese norsk litteratur på nettet. Dessverre.

Derfor gir jeg min fulle støtte til Erik Newth og hans kritikk av bokhylla.no. Her burde man rett og slett stoppe det hele og tenke gjennom en gang til hva man faktisk vil med dette nettstedet. Hvem retter man seg mot? Hva vil man oppnå? Og ikke minst: Hvordan får vi det til?

Lykke til til bokhylla.no - det trenger de!

Elektronisk bokhøst i Norge

For de av oss som har tatt steget over til lesing av eBøker, eller for de som har lyst til dette, vil høsten 2009 bli spennende. Som du kan lese mer om hos NRK, får vi endelig et digitalt bokmarked i Norge. Når høsten kommer vil norske forlag tilby nye bøker til digital nedlasting. I november lanseres et felles digitalt boklager som 150 forlag og bokhandlere samarbeider om.

Jeg tilhører den gruppen mennesker som har fått meg såkalt lesebrett for å lese digitale bøker på. Jeg stortrives med denne, og har tidligere på leselysten.com skrevet om mine foreløpige erfaringer med denne. Utvalget av norsk litteratur er foreløpig svært begrenset. Det handler først og fremst om eldre utgivelser, mens f. eks. Tikken Manus sin bok, som kom ut tidligere i vår, kom veldig kjapt som eBok. Det var et godt tegn. Stort sett har jeg til nå kjøpt engelsk litteratur på engelsk - det er det stort utvalg og gode priser. Samtidig finnes det store mengder av gratis-klassikere på engelsk, fransk etc.

Nå står vi altså foran det som kan bli en revolusjon, men som kanskje bare blir en flopp. Når de norske forlagene begynner med å legge ut nye bøker for salg som nedlastbare utgaver, vil salget trolig ligge på promille-nivå. I USA har salget av eBøker steget kraftig og fort. I 2008 skal det ha blitt solgt 750 millioner eBøker i USA ifølge NRK. Så gjenstår det å se hvor godt salget blir i Norge.

Direktør i De Norske Bokklubbene, Kristenn Einarsson, sier til NRK at han tror utvalget vil bli godt allerede fra høsten. Hans håp er at alle nyutgitte norske bøker være tilgjengelige som e-bok allerede fra høsten av. Dessuten at minst 1000 tidligere utgivelser ligger klar. Om ett års tid bør 10.000 e-bøker være tilgjengelige på norsk, sier Einarsson til NRK.

En ting er tilgangen. Noe helt annet er prisen. Og det blir vel det store spørsmålet det da: Hvor mye kommer de norske eBøkene til å koste? Mange argumenterer for at prisen på de elektroniske bøkene må bli lavere enn en vanlig trykket utgave. Jeg tror den må være det for at folk skal begynne å kjøpe disse. For meg er eBøker et godt alternativ fordi jeg liker å kunne ha med meg bøkene overalt (gjerne flere om gangen) og fordi jeg ikke har så mye bokhylleplass i hjemmet. Slik sett er eboka først og fremst et praktisk alternativ til vanlige bøker. Hadde jeg hatt all den plassen jeg ville til bøker hjemme, ville nok den vanlige boken fortsatt vært dominerende. Det er noe spesielt med bøker, følelsen av å bla, lukten etc. Disse tingene blir borte med elektroniske bøker. Til gjengjeld får du muligheten til å ha med deg en hel bokhylle i sekken eller veska. Med leserbrettene som er utviklet (googles kindl og Bokeens CyBook f. eks.) er det blitt behagelig å lese elektroniske bøker. Det vil selvfølgelig også være et alternativ å lese bøkene på pc'en. Litt mer slitsomt for øyne og hode, men man slipper i hvertfall å investere i et dyrt lesebrett.

Så var det prisen da. Det er nok mange av oss som tenker at distribusjonen av eBøker må jo bli mye billigere ettersom man slipper å trykke bøkene. Dette i seg selv vil nok være viktig for forlagene å tenke på når de skal prissette sine elektroniske utgivelser. At elektroniske bøker skal selges til samme pris som en trykket utgave og med mindre kostnader knyttet til produksjon og distribusjon, vil nok fort bli sett på som grådighet. Prisen på eBøker i Norge burde etter min mening ligge et lite hakk under de tradisjonelle utgivelsene.

Jeg gleder meg til høsten og er spent på om eBoka blir en suksess i Norge. Jeg er allerede blitt en digital leser og trives godt med det. Flere vil vi nok bli som går rundt med vårt lille brett i stedet for å bla i tunge bøker. Men blir vi mange...?

Løvekvinnen av Erik Fosnes Hansen

Helt siden jeg for mange år siden leste Salmer ved reisens slutt av Erik Fosnes Hansen, har jeg vært betatt av hans vakre språk. Språket til Fosnes Hansen er fremdeles kanskje noe av det vakreste som finnet i vår litterære verden. Salmer ved reisens slutt var også en sterk og god historie.

I boken Beretninger om beskyttelse var det melodiøse, rytmiske og vakre språket kanskje det aller beste med hele boken. De ulike historiene han her spinner sammen, hadde etter min mening varierende kvalitet som fortellinger. Likevel var det en bok jeg nøt i fulle drag. 

Etterhvert som jeg har lest en del bøker, har jeg kommet til følgende erkjennelse: Noen bøker har en så god historie at jeg aldri begynner å feste meg ved selve språket som enkeltstående element i fortellerkunsten. Noen ganger er både historien og språket så godt at det hele dras opp til ekstra store høyder. Og noen ganger er det egentlig bare språket som funker og historien er rett og slett ikke så veldig bra i det hele tatt, men jeg fortsetter å lese fordi språket faktisk er så veldig bra.

Løvekvinnen er i så må interessant for meg på mange måter. Erik Fosnes Hansen har i og for seg skrevet en god historie. Og jeg tror jeg liker boken godt... Men som du sikkert har forstått allerede så er det noe som skurrer her. I hvert fall etter min mening.

Poleringen er problemet. Når jeg leser Løvekvinnen så er språket så perfekt hele tiden at det faktisk ender opp med å bli en distraksjon. I stedet for at språkets eleganse og rytme bærer historien fremover og beriker dens liv, blir jeg denne gangen sittende å tenke på hvor mye Hansen har jobbet med språket. Det blir dessverre forstyrrende etterhvert som historien skrider frem.

Men la det ogs åvære sagt: Erik Fosnes Hansen skriver godt. Historien om Eva Arktander som blir født med kroppen dekket av hår og de utfordringene det gir henne i livet, er absolutt lesverdig. Jeg er glad jeg har lest boken og den er et god skildring av hvordan mennesker og samfunn møter annerledeshet. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at Hansen ikke har lyst til å fortelle meg en historie. Han har lyst til å vise meg hvor flink han er til å skrive. Og mangelen på fortellerglede er det som dessverre gjør at dette ikke blir noen innertier.

 

Bildet er hentet fra www.cappelendamm.no

eBooks - et godt alternativ til "vanlige" bøker?

Til min 35 årsdag i mars var jeg så heldig å få akkurat det jeg ønsket meg - en Cyook DeLuxe. Dette er rett og slett en elektronisk bok á la Googles Kindl-lesebrertt.

Nå er jeg igang med min tredje bok på denne leseren og jeg har vanskelig fo rå skjule min begeistring. Jeg hadde aldri prøvd eller sett en slik før jeg fikk den i hendene. Leseopplevelsen av å lese på denne er nærmest optimal. Selvfølgelig mangler følelsen av papiret og lyden når du blar eller fører fingeren over papiret. Men dette er jo noe man bevisst velger bort dersom man går over til å lese på en elektronisk bok som dette. Uansett: I forhold til hva man faktisk får av lesbarhet og plassbesparing er jeg mektig imponert.

CyBook'en min er kjøpt fra digitalbok.no. Den kommer med noen hele bøker og noen demo-utgaver (på engelsk og fransk) slik at du kan begynne med en gang du har ladet batteriet. Og batteriet er i seg selv noe å skryte av. Dette lesebrettet bruker nesten ikke batteri i det hele tatt. Jeg har brukt min bok mye og ladet den svært få ganger på den tiden jeg har hatt den. (I tillegg kommer den med et ekstra batteri). Når du vil ha nye bøker kan du enten kjøpe fra et romslig antall med bokhandler på nett som har et romslig utvalg av særlig engelskspråklig litteratur. Digitalbok.no har etter hvert fått litt utvalg, men det er trolig først til høsten at norske eBøker vil komme for alvor.

Mobipocket Reader er en gratis programvare som gjør at du kan lese bøkene på pc og/eller lesebrett. Mobipocket har også lagt unn en "haug" med gamle, bøker (noen klassikere) som er helt gratis å laste ned. Når de så er på maskinen, er det enkelt å sende bøkene til lesebrettet via usb-kabelen og så er du klar. En gigantisk bokhylle du kan fylle i et lesebrett som nesten får plass i toalettmappen.

Kommer jeg ikke til å lese vanlige bøker lenger? Å jo!! Men med lite plass i bokhylla og forhåpentligvis større og større utvalgt både på engelsk og norsk litteratur, vil nok CyBook'en min være en gadget som faktisk vil vare og som faktisk vil bli brukt!

Bildet er av en CyBook DeLuxe.
Bildet er hentet fra produsenten Bookeen's hjemmeside.

Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay

Saras nøkkel tar for seg en dyster del av Frankrikes krigshistorie. Historien starter i Paris i 1942. Den ti år gamle jødisk jenta Sara, gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien arresteres av det franske politiet i den beryktede oppsamlingen av jøder som siden er blitt kjent som Vél d’Hiv. Hun låser skapdøren og legger nøkkelen i lommen, overbevist om at hun vil være tilbake om noen timer. Men timene blir døgn, og Saras desperasjon vokser …

Dette danner opptakten til en roman som omhandler to historier. På den ene siden følger vi Sara og hennes familie gjennom Vél d'Hiv og dagene som følger etter oppsamlingen. Parallelt med denne følger vi den amerikanske journalisten Julia Jarmond, som får i oppdrag å skrive om Vél d'Hiv i forbindelse med sekstiårsmarkeringen for hendelsene i Paris. Gjennom sine undersøkelser rundt denne mørke dagen i 1942 kommer Julia over Saras historie...

Det er forferdelige ting som skildres i Saras historie. Boken er et kraftig og balansert oppgjør med Frankrikes kanskje mørkeste krigsminne. At de Rosnays bok er viktig, er det i så måte ingen tvil om. Og selv om denne boken ikke var lett å legge fra seg og fenget godt, er det likevel noe som skurrer for meg.

Saras historie står fjellstøtt og godt. Det er umulig å ikke bli revet med av dette. Saras fortvilelse over hvordan det går med lillebroren som hun i beste mening har låst inne i et skap for å redde, er til å ta og føle på. Historien er ikke overdrevent fortalt heller, og det er godt. Det er nøkterne skildringer som gjør at grusomhetene i opplevelsene til Sara fremstår som ekte og dermed enda sterkere.

Problemet mitt er dessverre Julias historie. Hun knyttes sterkere og sterke til Sara og hennes historie etter hvert som hun undersøker mer. Julias historie er viktig, ettersom hun som amerikaner, gift med en fransk mann, har et innover-perspektiv på hendelsene i '42 og franskmenns fortrengelse av det hele. Og til tider fungerer Julias historie og som et godt lim for Saras historie. Imidlertid oppfattes Julias historie som litt for enkel, naiv og lett. Det blir for mange selvfølgeligheter ved hennes historie som man klarer å gjette seg til for tidlig.

Jeg er imidlertid åpen for at at det er den voldsomme kraften og styrken i Saras historie, som gjør at det blir vanskeligere å oppleve Julias historie som viktig og riktig. For hva jeg vet kan det faktisk være et helt bevisst valg fra forfatteren: Å bruke det klassiske grepet med å stille noe svært viktig opp mot noe trivielt. Er det dette som er de Rosnays tanke, ja da har hun lykkes. Jeg lar meg likevel ikke overbevise helt og ender opp med følelsen av at Julias historie burde gått noen flere runder i støpeskjeen før den kom ut.

Bildet er hentet fra Bazar Forlag som har gitt ut boken.

Denne boken er lest i vanlig, trykt utgave

The Chronicles of Hawklan av Roger Taylor

Denne våren har jeg vært så heldig å få utvidet min fantasy-horisont. Helt siden jeg for om lag 13 år siden fulførte Ringenes herre, har jeg alltid hatt lyst til å lese mer innenfor denne sjangeren- Likevel har det aldri falt seg slik at det har blitt noe av. Ikke før jeg i vår endelig skred til verket.

Valget falt på Roger Taylors serie om Hawklan i The chronicles of Hawklan. Dette er en serie på fire bøker, som senere har fått frittstående oppfølgere. Historien begynner med The call of the sword. Hawklan er healer. Etter at slottet Anderras Darion har stått tomt så lenge folket kan huske, dukker han opp nærmest ut fra intet og slår seg ned i slottet sammen med sin følgesvenn - fuglen Gavor. Hawklan har ingen minner om sin fortid, men tilsynelatende kjenner han likevel godt til Anderras Darion. Det er slik den storslåtte beretningen om Hawklan tar til. Vi følger Hawklan og hans etterhvert sentrale deltakelse i kampen for deg gode, mot den ulitmate ondskapen - Sumral.

Etterhvert som historien skrider frem kjenner Hawklan at en sterk kraft rører seg i ham. Han blir drevet mot å oppsøke kilden til en kraft som ikke er av det gode. Og han legger ut på en reise sammen med Gavor. Mer av historien røper jeg ikke...

Taylor skriver godt. Språket er etter min mening akkurat passe effektivt. Her er omgivelsene, bygninger og mennesker beskrevet inngående og godt uten at det blir brukt for mange ord på det. Jeg forsvant raskt inn hans skapte verden der Orthlund, Fyorlund, Riddin og Narsindal er rikene spiller seg ut i. En verden der menneskene er svært knyttet til naturens iboende kraft. En verden full av mystiske krefter. Dette er begynnelsen på en klassisk kamp mellom det gode og det onde.

En fengende og flott historie som jeg har hatt vanskelig for å legge fra meg. The Chronicles of Hawklan fortsetter i bøkene The Fall of Fyorlund, The waking of Ortlund og Into Narsindal

Bildet viser coveret på The call of the sword og er hentet fra Mushroom ebooks
Denne boken er lest på min Cybook Gen 3