Sirkelens ende er den første av Tom Egelands bøker om Bjørn Beltø - og den tredje og siste av dem jeg har fått lest. Jeg begynte med bok nr. 2 - Paktens voktere -, fortsatte med Lucifers evangelium og har altså nå kommet i havn med bok nr. 1. For å skyve enhver tvil til side med en gang: Paktens voktere er og blir min favoritt av de tre. Men Sirkelens ende har også sine svært sterke sider - etter min mening.
For det er ikke vanskelig å kose seg med denne boken. Kanskje først og fremst fordi dette er så mye mer en enn vanlig spenningsbok. Når jeg har lest alle tre bøkene som (til nå) har kommet om arkeologen Bjørn Beltø, så ser jeg tydelig at jeg burde ha begynt med Sirkelens ende og så fortsatt med de to kommende utgavene. Ikke fordi det er viktig for forståelsen og innlevelsen i plottene i de to neste bøkene, men rett og slett fordi hovedpersonens fortelling om seg selv og sitt liv, fortelles parallelt med plottene i de tre bøkene. Og det er innblikkene i Beltøs liv og problemer som er med på å gjøre dette til en historie i utvikling. Ikke dermed sagt at det ikke er driv i plottet. For det er det nemlig.
Kanskje har tematikken vært lest før: En liten mann dras inn i de stores kretser, problemer og hemmeligheter. Grepene som er tatt for å fortelle dette er imidlertid friske. Dette er et tema som er skrevet ut i det vide og det brede andre steder - ikke minst med tanke på parallellene til Dan Browns daVinci-koden. Grepet om at noen arkeologiske funn kan rokke ved hele vår oppfatning av Jesus er en aldri så liten genistrek. Det er nemlig med på å gi en ellers litt vanlig tematikk ekstra glød og trøkk. For dere som ikke har lest boken for lenge siden, skal jeg la være å røpe mer av selve handlingen her.
Alt i alt er dette en god spenningsbok, med ekstra driv rundt de arkeologiske funnene og hemmelighetene. Nøstingnen i Bjørn Beltøs tidligere liv, fungerer også som å gi ekstra dybde til historien. Likevel savner jeg noe når det hele skal avsluttes. Kanskje skulle ønske at det var litt mer fart og spenning helt til siste slutt som det var i Paktens voktere? Uansett: En god spenningsbok er det Egeland har levert i Sirkelens ende.
For det er ikke vanskelig å kose seg med denne boken. Kanskje først og fremst fordi dette er så mye mer en enn vanlig spenningsbok. Når jeg har lest alle tre bøkene som (til nå) har kommet om arkeologen Bjørn Beltø, så ser jeg tydelig at jeg burde ha begynt med Sirkelens ende og så fortsatt med de to kommende utgavene. Ikke fordi det er viktig for forståelsen og innlevelsen i plottene i de to neste bøkene, men rett og slett fordi hovedpersonens fortelling om seg selv og sitt liv, fortelles parallelt med plottene i de tre bøkene. Og det er innblikkene i Beltøs liv og problemer som er med på å gjøre dette til en historie i utvikling. Ikke dermed sagt at det ikke er driv i plottet. For det er det nemlig.
Kanskje har tematikken vært lest før: En liten mann dras inn i de stores kretser, problemer og hemmeligheter. Grepene som er tatt for å fortelle dette er imidlertid friske. Dette er et tema som er skrevet ut i det vide og det brede andre steder - ikke minst med tanke på parallellene til Dan Browns daVinci-koden. Grepet om at noen arkeologiske funn kan rokke ved hele vår oppfatning av Jesus er en aldri så liten genistrek. Det er nemlig med på å gi en ellers litt vanlig tematikk ekstra glød og trøkk. For dere som ikke har lest boken for lenge siden, skal jeg la være å røpe mer av selve handlingen her.
Alt i alt er dette en god spenningsbok, med ekstra driv rundt de arkeologiske funnene og hemmelighetene. Nøstingnen i Bjørn Beltøs tidligere liv, fungerer også som å gi ekstra dybde til historien. Likevel savner jeg noe når det hele skal avsluttes. Kanskje skulle ønske at det var litt mer fart og spenning helt til siste slutt som det var i Paktens voktere? Uansett: En god spenningsbok er det Egeland har levert i Sirkelens ende.
Bildet av Sirkelens ende er hentet fra tomegeland.com
Innlegg
