Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer

Dette er en liten perle av en bok. En stilferdig roman fortalt gjennom brevveksling mellom en forfatter i England og medlemmene i Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Gjennom menneskene hun møter i brevene og skrivingen, blir hun kjent med en dramatisk del av krigshistorien og også kjent med nye sider ved seg selv.

Vi befinner oss altså på Guernsey - en av kanaløyene - som var okkupert og lagt fullstendig under blokkade av tyskerne under 2. verdenskrig. Tilværelsen har ikke så mye å by på for de fastboende - hverken når det gjelder kultur, opplevelser eller mat. Foreningen består av en svært sammensatt gruppe naboer som gjennomlever okkupasjon ved hjelp av kløkt, nestekjærlighet og klassisk litteratur.

Det skrives mange brev mellom forfatteren og medlemmene av foreningen. Mary Ann Shaffer har valgt en god måte å fortelle sin historie på. Her blir vi kjent med mange mennesker og får et godt innblikk i dere liv. Vi følger med på hvordan de kommer seg gjennom harde krigsår på sin okkuperte øy. Brevvekslingen viser seg å være en effektiv måte å bringe oss i møte med mange mennesker og skjebner. Til tross for at det er mange små historier å holde styr på, holder Shaffer det hele godt sammen - fra start til mål.

For meg ga boken et interessant og spennende innblikk i en del av krigshistorien jeg virkelig ikke kjente til fra før. Roman har spennende personer å fortelle oss om og det er mye humor her og det er tydelig at humor også var en del av det å komme seg gjennom vanskelige okkupasjonsdager. Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er en annerledes bok, med en viktig historie om krig, kjærlighet, samhold, livskamp og livsglede. Godt skrevet med et godt litterært grep om fortellingen.

Boken er lest i vanlig utgvae

Bildet er hentet fra Schibsted Forlag

The Chronicles of Hawklan av Roger Taylor - Del 2, 3 og 4

Tidligere har jeg her på leselysten.com skrevet om mitt første møte med Roger Taylors "The Chronicles of Hawklan". Det var etter å ha lest den første boken i serien, "The call of the Sword". Da var jeg veldig fornøyd og så meget fram til fortsettelsen.

I løpet av sommeren kom jeg meg etter hvert gjennom det tre resterende delene av historien også. "The fall of Fyorlund", The waking of Orthlund" og "Into Narsindal". Det tok sin tid og om det var verdt det? Både ja og nei. Dermed skinner det kanskje allerede gjennom at jeg ikke er helt overbevist etter å ha lest hele serien.

Det hele begynte jo så veldig godt. "The call of the sword" var et friskt møte med en ny verden for meg. En fantasiverden der mennesker med ulike evner virkelig kjenner naturen, fjellene, metallene og vesnene i sine omgivelser. Hawklan - en healer - som ut av intet dukker opp som hele sin verdens store håp uten at han selv er klar over det og uten at han selv er villig til å tro på det. Med det første. Og i den første boka la virkelig Taylor til rette for at dette skulle bli en storslagen historie. I denne fantasyhistorien fant jeg plutselig ting jeg ikke visste at jeg har savnet i "Ringenes herre". En ny og spennende versjon av den klassiske kampen mellom det gode og det onde. Et solid utgangspunkt for en episk fortelling av de sjeldne.

Det er virkelig synd at Taylor ikke makter å følge opp i noen av de påfølgende delene av historien - etter min mening. Der hvor det storslagne anslaget er lagt i første bok, blir det etter hvert veldig langt mellom de viktige tingene i historien og det er lange sekvenser som oppleves som fullstendig overflødige. Det er svært mye som skal fortelles og forklares, tilsynelatende uten at vi kommer noen vei. Det hvor Taylor er effektiv i språk og fortelling i den første boka, synes jeg han svikter gjennomgående på dette i de tre neste.

Når så det hele skal avsluttes og oppsummeres. Når den store krigen nærmer seg slutten og alt skal gå godt, blir det ingenting ut av det hele. Der andre fortellinger virkelig har et klimaks som gjør den lange reisen frem verdt alt slitet, opplever jeg det som at all luft går ut av Taylors historie. Til syvende og sist sitter jeg igjen med noen spørsmål: Var dette alt? Hadde du ikke mer å fortelle? Hvor ble det av finalen? Den store kampen? Den store seieren?

Jeg vil nok alltid sammenligne fantasybøker jeg leser med Ringenes herre - og det er kanskje urettferdig. Samtidig er disse to fortellingene eksempler på hvordan en bredt anlagt historie, med mange personer og mange tråder, til syvende og sist faller på plass - eller ikke. Der Tolkien gir meg opplevelse av viktighet og tyngde, makter ikke Taylor å gjøre det samme. Dermed sitter jeg igjen med en lang historie som til tider har vært tung å jobbe seg gjennom, og som til syvende og sist ikke gir en god opplevelse i det hele tatt. Nå mener jeg riktignok at man ikke bare skal lese fantastiske og gode bøker hele tiden. Man trenger noe som skaper en balanse og som viser deg fortskjellene på det dårlige, middelmådige og virkelig flotte. Uten nedturer vil heller ikke oppturene stå fram i sitt riktige og fortjente lys. Derfor er jeg heller ikke lei eller angrende fordi jeg har lest Taylors serie om Hawklan.

Jeg har kjøpt en til av bøkene hans. En frittstående oppfølger til serien om Hawklan, men jeg er ikke veldig sikker på om jeg kommer til å lese den. Til det har nok ikke Taylor overbevist nok. Jeg er likevel glad for at jeg faktisk fullførte serien slik at jeg har hen hel historie og holde opp mot allerede lest og forhåpentligvis kommende store bøker og serier i fantasysjangeren.

Bildet er coverert på "Into Narsindal" - den siste i serien "The Chronicles Of Hawklan"

Bildet er hentet fra Musroom ebooks

Boken er lest på min Cybook Gen3

Vanære av J.m. Coetzee

På kort tid fullførte jeg Vanære av den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee. Og for en bok! Enda en gang opplevde jeg å bli fanget allerede fra første setning der vår jeg-person oppsummerer sitt over 50 år lange liv med at han har klart å løse problemet med sex ganske bra. I diskusjon med en kollega av meg fikk jeg en antydning om at dette nok fenget meg fordi jeg er mann. Kan så være - men resten av boken kan fenge mange - kvinner og menn. Men løsningen hans på problemet med sex er i hvert fall enkel: Hver torsdag drar han til den samme prostituerte kvinnen og har sex.

Jeg-personen jobber på universitetet og underviser i lyrikk. Etter en tid skjer det noe som gjør at han ikke lenger kan gå til sin faste kvinne og han søker nye beitemarker. Han begir seg ut på et eventyr med en av de kvinnelige studentene i klassen han underviser. Forholdet oppdages og vår mann kastes ut av jobben - i vanære. For å komme på fote og få orden på livet sit igjen reiser han av gårde til bondelandet og bor en stund hos sin datter som driver en liten åkerlapp på en slags farm. Møtet med datteren, hennes liv på farmen og noe annet enn det urbane Sør-Afrika byr på mange opplevelser - flest vonde - får vår mann.

Vanære tar for seg en historie om en mann på jakt etter mening og verdier i livet, men handler kanskje enda mer om Sør-Afrikas fortsatte jakt på forsoning. Selv om alt er endret i samfunnet siden avskaffelsen av apartheid-regimet, kan det ifølge boken og historien til Coetzee virke som om en total forsoning fortsatt er et stykke unna.

Det er deilig når man er så heldig å lese en bok som oppleves som viktig. Slik er det med Vanære. Etter min oppfatning ville verden verdt et betydelig hakk fattigere uten denne boken. Den tar for seg viktige spørsmål rundt våre oppfatninger om hva som faktisk er viktig, hva som er riktig, hva som er galt, hvordan vi takler våre problemer og hvordan et samfunn i rivende utvikling ikke bare kan si man forsoner seg med det som er skjedd. Det er faktisk menneskene i samfunnet som må stå for dette - ved å forsone seg med hverandre.

Anbefales på det sterkeste!

Bildet er hentet fra CappelenDamm

Nye hindringer for ebøkene

Og jeg som gledet meg slik til november. Til stor lansering av den norske basen med masser av litteratur som endelig skulle bli tilgjengelig i elektronisk format. Norsk forlagebransje og norske forfattere skulle ta steget inn i en ny tid med distribusjon av både ny og gamme lnorsk litteratur ved kjøp over Internett og med nedlasting til pc og lesebrett.

Selv har jeg hatt lesebrett i flere måneder og jeg har til nå stort sett måtte konsentrere meg om engelsk litteratur. Noe norsk er å få tak i, men fremdeles er det minimalt med romaner som er tilgjengelig. digitalnok.no har litt utvalg av noen norske forfattere, og hos mobipocket.com kan man finne litt av Ibsen og Wergeland gratis, men ellers er det svært lite norsk litteratur å få tak i elektronisk. Med så lite tilgjengelig er det ikke rart at noen av oss venter på at den norske bokbasen skal bli tilgjengelig for publikum.

Så kan jeg altså i dag lese på vg.no at forleggere og forfattere ikke kan bli enige om hva de forskjellige aktørene skal ha av penger for salget. VG skriver at ifølge Dagens Næringsliv skal forfatterne ville ha 50 % royalty på ebøker, men forleggerne bare vil gi 15-20 %. Det sier seg selv at det er en betydelig avstand.

Forfatterne hevder på sin side at deres jobb blir noe mindre med ebøker. Man må fortsatt skrive. Det er et argument det ikke er så vanskelig å være enig i og skulle gi godt grunnlag for at forfatterne kan få like mye som de får i dag. Det er forleggerne og forhandlere som kan spare masse på ebøker. De behøver ikke å trykkes og ikke sendes. Da gjenstår korrektur, bearbeiding, utvelgelse, markedsføring etc. som de fortsatt har i dag, men totaltkostnaden er nødt til å bli mindre per bok for forleggerne.

Derfor synes jeg som vanlig dødelig bokleser, med lyst til å få norsk litteratur i elektronisk format, det ser ut til at forleggerne igjen viser fram sin grådige side og ikke sin kulturformidler-side. Jeg hadde tenkt å ønske meg norsk litteratur til lesebrettet mitt til jul, men nå ser det ut til å bli vanskelig. Nå håper man at man kanskje kan være i gang i første kvartal i 2010. Trist, trist, trist.

Mens jeg venter på at forleggere og forfattere skal bli enig får jeg fortsette å kose meg med engelsk litteratur i elektronisk format og vanlige bøker på norsk. Og det kommer til å gå fint. Jeg håper bare bransjen får opp farten litt nå.

Mørkets hjerte av Joseph Konrad

Mørkets hjerte er kanskje det dunkleste, mest dystre og råtne jeg har lest. Selv om det her er få direkte og konrete skildringer av blod, vold og gørr, så er det noe så trykkende dunkelt over det hele. Conrads korte og svært så effektive roman er en av verdenslitteraturens virkelige storverk. For meg har det vært en glede å lese - til tross for det dunkle og triste budskapet.

Historien fortelles av sjømannen Marlow som forteller om den gangen han tok jobb for et belgisk handelskompani som opererer i Kongos jungel hvor elefenben og rågummi er blant skattene koloniherrene henter ut. Marlows reise på en elvedamper inn i Kongos jungel har forandret ham for livet. På ferden oppover elven ser han grufulle tilstander hvor koloniherrene ikke har trått varsomt fram overfor de innfødte: "Vi gikk opp det ene elveløpet etter det andre, elver fulle av levende død, hvor breddene lå og råtnet i gjørma, hvor elvevann tykt som slim flommet utover vanskapte mangrover som vred seg hjelpeløst mot oss, som var de i den ytterste nød. Vi stoppet aldri lenge nok til å kunne danne oss et mer inngående inntrykk, men inni meg vokste en vag og knugende undring. Det hele var som en langtekkelig pilegrimsferd i et mareritt jeg bare kunne ane konturene av."

Marlow skal inn til handelsstasjonen som ligger lengst inn i Kongos jungel. Der skal han frakte gods og folk ut. På denne stasjonen er det Kurtz som styrer. For europeerne er han den dyktigste elfenbenjegeren og den som håndterer lokalbefolkningen best . Han er nærmest en levende legende, som Marlow på sin ferd oppover elven stadig får høre mer om - foruroligende rykter om en mann som er i ferd med å bli gal. Marlow blir nærmest besatt av Kurtz og mytene rundt mannen etterhvert som ferden går innover i Kongos jungel.

Mørkets hjerte er inspirasjonskilden til Francis Ford Coppolas mesterfilm "Apokalypse Nå" og likhetene er mange. Selv om filmen og boka ligger i ulike tidsepoker og på forskjellige steder, så er det den samme historien som fortelles. Konrads bok om ferden inn til Mørkets hjerte i Kongo og Coppolas beretning om ferden inn i jungelen i Vietnam, vil alltid være knyttet sterkt sammen. Det er menneskets iboende evne til å fare fram på verst tenkelig vis. Vår iboende grusomhet, ondskap og hat, som blomstrer under de rette forutsetningene. Menneskets manglende evne til å lære av de feil og grusomheter som begås.

Den imperialistiske grusomheten som fikk råde i Kongo under Kong Leopold den andre og som Joseph Konrad selv så på nært hold som sjømann, er ikke altfor ulikt det vi så i Vietnam, eller 2. verdenskrig for den sakens skyld. Når man leser "Mørkets hjerte" kan man fort få følelsen av at mennesket aldri har og aldr vil komme til å lære.

Til tross for hvor dyster og fæl "Mørkets hjerte" er - er den en bok som mange vil ha godt av å lese. Den er effektivt og godt skrevet og lignende dysterhet og mørk stemning har jeg foreløpig ikke kommet over. En kort roman som er vanskelig å legge fra seg. Anbefales på det sterkeste.

Bildet er hentet fra Os Folkebibliotek

Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón

Verken før eller siden har en bok truffet meg på en så spesiell måte som Vindens skygge gjorde da jeg leste og hørte denne. For meg fremstår det i dag som merkelig at jeg ikke ble fullstendig fengslet av denne bøken første gang jeg leste den. Men slik var det altså.

Det er for meg et mysterium hvordan bøker kan møte deg på forskjellige måter. Samme historien kan oppleves som fantastisk en dag og platt og trist en annen dag. Et godt eksempel på dette er Alkymisten av Paulo Coelho. Min opplevelse av den boken henger også tett sammen med hvor fengslet jeg ble av Vindens skygge - da den virkelig traff meg. Første gang jeg leste Alkymisten traff den meg som en virkelig god bok. En flott historie, med mye innhold og mye på hjertet. Da jeg ved en senere anledning høtre lydboken i norsk utgivelse, ble jeg nærmest lamslått av hvor lite innhold det faktisk var i boken. Plutselig framstod det hele som tamt, platt og med fullstendig mangel på dybde. I plutselig oppdaget jeg at Coelho ikke har lyst til at jeg skal tenke selv - han vil absolutt forklare alt sammen for meg. I lengden blir det faktisk kjedelig. Det kan nok være en forklaring her at jeg i mellom å lese Alkymisten og at jeg hørte på Alkymisten, ble jeg fullstendig grepet av Vindens skygge - ikke minst gjennom å høre den norske lydbok-utgivelsen.

Så var det altså Vindens skygge det skulle handle om her. Den første gangen jeg leste boken var det noe som ikke stemte. Jeg har slått meg til ro med at dette skyldes at jeg rett og slett tok feil av hva slags bok det var jeg leste og dette ble hengende som noe som irriterte meg litt. Men det var stor begeistring for boken rundt meg, så jeg ga den en ny sjanse. Det angrer jeg ikke på. Da jeg for andre gang leste boken var jeg helt med. Fullstendig fengslet i Zafóns dystre Barcelona - en by jeg aldri har vært i og plutselig ikke hadde lyst til å forlate. Det er deilig å bli så betatt av en bok og en historie. Det er deilig å kjenne at skyggene, dysterheten og utryggheten i boka, nærmest setter fysiske spor i kroppen.

Det er svært mange med meg som har blitt fengslet av Zafón bok. I store deler av verden har han falt i smak hos millioner av lesere. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå. For meg fremstår Zafón som en av de forfatterene som virkelig kan tegne med ordene sine. Beskrivelsene av menneskene, gatene, skyggene og den nærmest gotiske stemningen i boka, er ikke bare dystert vakkert - det er malerisk. For hver nye scene som utspiller seg, tegner Zafón nye bilder av Barcelona og menneskene som gir meg følelsen av å bo der. Følelsen av at jeg kjenner gatene, butikkene og plassene.

For en som er glad i bøker, har Vindens skygge ekstra mye å by på. Hvor fantastisk er det ikke å høre om "De glemte bøkers kirkegård", bokantikvariatet til familien Sempre og ikke minst Julian Carax og Lain Coubert! For dere som ikke allerede har lest boken er det følgende som er utgangspunkt for historien:

Vindens skygge handler om den unge bokhandlersønnen Daniel. En dag like etter krigen tar Daniels far ham med til De glemte bøkers kirkegård, et digert bibliotek der gamle, glemte bøker blir tatt vare på av noen få utvalgte initiativtakere. Ifølge tradisjonen skal alle som blir presentert for dette stedet adoptere en bok som de må ta vare på resten av livet. Daniel velger en bok kalt Vindens skygge, skrevet av Julian Carax. Den natten tar han med seg boken hjem og leser den, fullstendig oppslukt.

Daniel forsøker så å finne andre bøker av samme forfatter, men finner ingen. Alt han kommer over er historien om en merkelig mann som kaller seg Lain Coubert, oppkalt etter en av figurene i Vindens skygge som etterhvert viste seg å være djevelen. Coubert har oppsøkt bøker skrevet av Julian Carax i flere tiår, og brent dem etterhvert som han kom over dem. Når den mystiske figuren finner Daniel, forsøker han å få ham til å selge boken. Daniel, som blir vettskremt, tar med seg boken tilbake til bøkenes kirkegård. Men Daniel har allerede havnet midt oppe i en historie som begynte for mange år siden, og som vil true hans eget liv. (Hentet fra wikipedia)

Vindens skygge inneholder spenning, drama, "spøkelser", bøker, historie, sorger og fortvilelse. Boken ligger høyt på listen over det aller beste jeg har lest. Fascinerende - ettersom jeg ikke var så veldig begeistret første gangen jeg leste den. Zafón har skrevet mer - ikke minst Engelens spill der handlingen er lagt til tider før Vindens skygge. Også her er De glemte bøkers kirkegård og bokhandelen til Sempre sentralt i historien.
Lydboken i norsk versjon er også helt fantastisk. Kai Remlow står for en fantastisk opplesning der han uten å gjøre for mye ut av seg selv, bringer Zafóns skikkelser og miljøer til liv på en fabelaktig måte. Aller best er vel hans innlevelse og tolkning av Fernando Romero de Torres. Absolutt ubetalelig.

Garantier for at du vil like boken kan jeg ikke gi, men dersom du er glad i bøker og gode historier tror jeg sjansen er stor for at akkurat Vindens skygge til behage deg.

Bildet er hentet fra www.norli.no Boken er lest i vanlig, trykt utgave og hørt som lydbok lest av Kai Remlow.

Lucifers Evangelium av Tom Egeland

I sommer har jeg kost meg med Tom Egelands nyeste bok Lucifers Evangelium. Virkelig kost meg har jeg gjort. Og det til tross for at jeg langt på vei gjorde meg ferdig med krim- og spenningsbøker da jeg gjennom noen år pløyde meg gjennom store deler av Cap-serien med McClean, Bagley og Smith i spissen. Jeg har lest flere spenningsromaner etter dette, men noen pasjonert krim- og spenningsleser kan jeg neppe kalles.

Tidligere har jeg lest Paktens voktere av Egeland. Så dette ble da andre gang jeg fikk møte Bjørn Beltø på hans eventyr. Og jeg har virkelig kost meg med Lucifers evangelium. Det er en god bok, ganske spennende og vanskelig å legge fra seg. I tillegg må jeg nevne av boken er overraskende og nærmest imponerende lettlest. Særlig tatt i betraktning den store mengden med informasjoner man faktisk skal holde orden på gjennom historien.

Dersom du ikke har lest boken allerede, kan jeg forsikre deg om at jeg ikke skal røpe noe som helst av handlingen i det som følger. Jeg vil også si at selv om jeg i det følgende kommer med en del innvendinger mot boken, så har Egeland igjen skrevet en svært god bok, som er vel verdt å lese.

Når man leser en bok som handler om samme person som man har lest om i tidligere bøker, blir det vanskelig å ikke sammenligne de to. For meg står nok Paktens voktere fortsatt som en mye bedre bok enn Lucifers evangelium. Den rett og slett er mer spennende. Det tar også mye lengre tid før vi føler oss helt sikre på at det går bra med hovedpersonen i Paktens voktere. Og akkurat det er kanskje den sterkeste innvendingen jeg har mot Lucifers evangelium. Altfor tidlig fikk jeg følelsen av at Bjørn Beltø var havnet i trygge hender og at ingenting egentlig kunne gå galt med ham. Og da forsvinner fort en del av spenningen.

Jeg har ikke lest den første boken i om Bjørn Beltø, Sirkelens Ende. Men det som var tydelig å forstå i paktens voktere, var at han ikke er vant til action og spenning. Han er virkelig det jeg kaller en anti-helt som egentlig ikke tørr, som ikke tror han er viktig og som ikke klarer verken pistoler, blod eller død. Slik er Beltø fortsatt i den tredje boken. Noen ganger blir det nesten litt irriterende at han ikke har klart å ta med seg noe som helst erfaring og læring fra sine tidligere eventyr. At han ikke er litt mer vant til å være i begivenhetenes sentrum. I det hele tatt så er Beltø svært tydelig tegnet av Egeland. Etter tre bøker hvor det tilsynelatende ikke ser ut til å ha vært noen nevneverdig utvikling i Beltøs sinnsliv, håper jeg at vi i en evt. fjerde bok, kan slippe å møte en så tydelig tegnet figur og forhåpentligvis også litt mer utviklet fra Egelands side.

Det neste jeg vil si er egentlig ingen innvending mot selve boka. Men det handler bare om at jeg virkelig savner noen av gåtene fra Paktens voktere. Jakten på nye spor fra sted til sted, hit og dit, var noe av det som virkelig gjorde den boka. Slik blir Lucifers evangelium mye mer stillestående, men du verden: Den er likevel spennende.

Jeg har kost med Lucifers evangelium, selv om jeg ikke synes den når helt opp. Kanskje er det også noe i at tittelen på boka er veldig god og lover svært mye. Tittelen Lucifers evangelium er en av de aller beste og mest pirrende titlene jeg har sett på en roman.

Alt i alt har Egeland gitt meg en god lesestund og en god historie!

Denne boken er lest i vanlig utgave.
Bilde er hentet fra forfatterbloggen.no som har gitt ut boken.

Bokhylla - egentlig ganske trist

I går ble jeg gjort oppmerksom på Nasjonalbibliotekets bokhylla.no. Det var noen uttalelser fra forfatter Erik Newth som vekket min interesse. I Dagbladet har han uttalt seg svært kritisk til hele opplegget.

Etter å ha lest intervjuet med Neth ble jeg selvsagt nysgjerrig og gikk inn på www.bokhylla.no. På disse sidene skal Nasjonalbiblioteket gjøre tilgjengelig mye litteratur for oss. Noe vil bare være mulig å lese på skjermen, mens noe også skal være nedlastbart. Dessverre kan jeg ikke si at jeg ble veldig imponert.

For det første er sidene i seg selv ganske triste. Dette hadde imidlertid ikke vært så vanskelig å forholde seg til, dersom selve innholdet man er på jakt etter hadde hatt en god presentasjon. Slik er det dessverre ikke. Jeg søkte på Ibsen i databasen. Naturlig nok fikk jeg mange treff. Jeg valgte å gå inn på Henry Notakers bok Til bords med Ibsen. Dette er en flott bok med bilder, oppskrifter og historier. Altså noe som virkelig skal kunne nytes.

Men den presenstasjonen Nasjonabiblioteket har gitt dette stoffet er rett og slett trist. Som en slags dårlig animert sekvens fra et veldig gammel dataspill, kan jeg bla i boken. Det hele er stivt og trist. Så legger jeg merke til at jeg har valgt å se boken i lav kvalitet. Håpet stiger og jeg forsøker å gå til visning i høy kvalitet. Det var ikke store forskjellen utover at jeg nå ikke fikk sett hele bokoppslaget på siden i netteleseren min. Teksten er fortsatt svært vanskelig å lese og følelesen av at Nasjonslbiblioteket her har gjort dette altfor kjapt og lite gjennomtenkt bare stiger.

Dersom tanken er at man folk skal begynne å bruke dette til å lese norsk litteratur på nettet, må Nasjonalbiblioteket gjøre noe drastisk med bokhylla.no. Nettstedet og lesingen fremstår som svært udynamisk, lite lesevennlig og gammeldags.

For meg, som allerede er over i den "nye" digitale leserverdenen med eBøker og lesebrett, blir kontrasten mellom det gode og det dårlige her veldig stor. På leserbrettet mitt opplever jeg lesingen som dynamsik, behagelig og flytende. Nasjonalbiblioteket har klart å gjøre det stikk motsatte med sitt nettsted. Min opplevelse etter å ha besøkt bokhylla.no er at dette ikke er noe for meg. De klarer ikke å tilfredsstille noen av de behovene jeg har i forhold til å skulle gå ut og lese norsk litteratur på nettet. Dessverre.

Derfor gir jeg min fulle støtte til Erik Newth og hans kritikk av bokhylla.no. Her burde man rett og slett stoppe det hele og tenke gjennom en gang til hva man faktisk vil med dette nettstedet. Hvem retter man seg mot? Hva vil man oppnå? Og ikke minst: Hvordan får vi det til?

Lykke til til bokhylla.no - det trenger de!

Elektronisk bokhøst i Norge

For de av oss som har tatt steget over til lesing av eBøker, eller for de som har lyst til dette, vil høsten 2009 bli spennende. Som du kan lese mer om hos NRK, får vi endelig et digitalt bokmarked i Norge. Når høsten kommer vil norske forlag tilby nye bøker til digital nedlasting. I november lanseres et felles digitalt boklager som 150 forlag og bokhandlere samarbeider om.

Jeg tilhører den gruppen mennesker som har fått meg såkalt lesebrett for å lese digitale bøker på. Jeg stortrives med denne, og har tidligere på leselysten.com skrevet om mine foreløpige erfaringer med denne. Utvalget av norsk litteratur er foreløpig svært begrenset. Det handler først og fremst om eldre utgivelser, mens f. eks. Tikken Manus sin bok, som kom ut tidligere i vår, kom veldig kjapt som eBok. Det var et godt tegn. Stort sett har jeg til nå kjøpt engelsk litteratur på engelsk - det er det stort utvalg og gode priser. Samtidig finnes det store mengder av gratis-klassikere på engelsk, fransk etc.

Nå står vi altså foran det som kan bli en revolusjon, men som kanskje bare blir en flopp. Når de norske forlagene begynner med å legge ut nye bøker for salg som nedlastbare utgaver, vil salget trolig ligge på promille-nivå. I USA har salget av eBøker steget kraftig og fort. I 2008 skal det ha blitt solgt 750 millioner eBøker i USA ifølge NRK. Så gjenstår det å se hvor godt salget blir i Norge.

Direktør i De Norske Bokklubbene, Kristenn Einarsson, sier til NRK at han tror utvalget vil bli godt allerede fra høsten. Hans håp er at alle nyutgitte norske bøker være tilgjengelige som e-bok allerede fra høsten av. Dessuten at minst 1000 tidligere utgivelser ligger klar. Om ett års tid bør 10.000 e-bøker være tilgjengelige på norsk, sier Einarsson til NRK.

En ting er tilgangen. Noe helt annet er prisen. Og det blir vel det store spørsmålet det da: Hvor mye kommer de norske eBøkene til å koste? Mange argumenterer for at prisen på de elektroniske bøkene må bli lavere enn en vanlig trykket utgave. Jeg tror den må være det for at folk skal begynne å kjøpe disse. For meg er eBøker et godt alternativ fordi jeg liker å kunne ha med meg bøkene overalt (gjerne flere om gangen) og fordi jeg ikke har så mye bokhylleplass i hjemmet. Slik sett er eboka først og fremst et praktisk alternativ til vanlige bøker. Hadde jeg hatt all den plassen jeg ville til bøker hjemme, ville nok den vanlige boken fortsatt vært dominerende. Det er noe spesielt med bøker, følelsen av å bla, lukten etc. Disse tingene blir borte med elektroniske bøker. Til gjengjeld får du muligheten til å ha med deg en hel bokhylle i sekken eller veska. Med leserbrettene som er utviklet (googles kindl og Bokeens CyBook f. eks.) er det blitt behagelig å lese elektroniske bøker. Det vil selvfølgelig også være et alternativ å lese bøkene på pc'en. Litt mer slitsomt for øyne og hode, men man slipper i hvertfall å investere i et dyrt lesebrett.

Så var det prisen da. Det er nok mange av oss som tenker at distribusjonen av eBøker må jo bli mye billigere ettersom man slipper å trykke bøkene. Dette i seg selv vil nok være viktig for forlagene å tenke på når de skal prissette sine elektroniske utgivelser. At elektroniske bøker skal selges til samme pris som en trykket utgave og med mindre kostnader knyttet til produksjon og distribusjon, vil nok fort bli sett på som grådighet. Prisen på eBøker i Norge burde etter min mening ligge et lite hakk under de tradisjonelle utgivelsene.

Jeg gleder meg til høsten og er spent på om eBoka blir en suksess i Norge. Jeg er allerede blitt en digital leser og trives godt med det. Flere vil vi nok bli som går rundt med vårt lille brett i stedet for å bla i tunge bøker. Men blir vi mange...?

Løvekvinnen av Erik Fosnes Hansen

Helt siden jeg for mange år siden leste Salmer ved reisens slutt av Erik Fosnes Hansen, har jeg vært betatt av hans vakre språk. Språket til Fosnes Hansen er fremdeles kanskje noe av det vakreste som finnet i vår litterære verden. Salmer ved reisens slutt var også en sterk og god historie.

I boken Beretninger om beskyttelse var det melodiøse, rytmiske og vakre språket kanskje det aller beste med hele boken. De ulike historiene han her spinner sammen, hadde etter min mening varierende kvalitet som fortellinger. Likevel var det en bok jeg nøt i fulle drag. 

Etterhvert som jeg har lest en del bøker, har jeg kommet til følgende erkjennelse: Noen bøker har en så god historie at jeg aldri begynner å feste meg ved selve språket som enkeltstående element i fortellerkunsten. Noen ganger er både historien og språket så godt at det hele dras opp til ekstra store høyder. Og noen ganger er det egentlig bare språket som funker og historien er rett og slett ikke så veldig bra i det hele tatt, men jeg fortsetter å lese fordi språket faktisk er så veldig bra.

Løvekvinnen er i så må interessant for meg på mange måter. Erik Fosnes Hansen har i og for seg skrevet en god historie. Og jeg tror jeg liker boken godt... Men som du sikkert har forstått allerede så er det noe som skurrer her. I hvert fall etter min mening.

Poleringen er problemet. Når jeg leser Løvekvinnen så er språket så perfekt hele tiden at det faktisk ender opp med å bli en distraksjon. I stedet for at språkets eleganse og rytme bærer historien fremover og beriker dens liv, blir jeg denne gangen sittende å tenke på hvor mye Hansen har jobbet med språket. Det blir dessverre forstyrrende etterhvert som historien skrider frem.

Men la det ogs åvære sagt: Erik Fosnes Hansen skriver godt. Historien om Eva Arktander som blir født med kroppen dekket av hår og de utfordringene det gir henne i livet, er absolutt lesverdig. Jeg er glad jeg har lest boken og den er et god skildring av hvordan mennesker og samfunn møter annerledeshet. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at Hansen ikke har lyst til å fortelle meg en historie. Han har lyst til å vise meg hvor flink han er til å skrive. Og mangelen på fortellerglede er det som dessverre gjør at dette ikke blir noen innertier.

 

Bildet er hentet fra www.cappelendamm.no

eBooks - et godt alternativ til "vanlige" bøker?

Til min 35 årsdag i mars var jeg så heldig å få akkurat det jeg ønsket meg - en Cyook DeLuxe. Dette er rett og slett en elektronisk bok á la Googles Kindl-lesebrertt.

Nå er jeg igang med min tredje bok på denne leseren og jeg har vanskelig fo rå skjule min begeistring. Jeg hadde aldri prøvd eller sett en slik før jeg fikk den i hendene. Leseopplevelsen av å lese på denne er nærmest optimal. Selvfølgelig mangler følelsen av papiret og lyden når du blar eller fører fingeren over papiret. Men dette er jo noe man bevisst velger bort dersom man går over til å lese på en elektronisk bok som dette. Uansett: I forhold til hva man faktisk får av lesbarhet og plassbesparing er jeg mektig imponert.

CyBook'en min er kjøpt fra digitalbok.no. Den kommer med noen hele bøker og noen demo-utgaver (på engelsk og fransk) slik at du kan begynne med en gang du har ladet batteriet. Og batteriet er i seg selv noe å skryte av. Dette lesebrettet bruker nesten ikke batteri i det hele tatt. Jeg har brukt min bok mye og ladet den svært få ganger på den tiden jeg har hatt den. (I tillegg kommer den med et ekstra batteri). Når du vil ha nye bøker kan du enten kjøpe fra et romslig antall med bokhandler på nett som har et romslig utvalg av særlig engelskspråklig litteratur. Digitalbok.no har etter hvert fått litt utvalg, men det er trolig først til høsten at norske eBøker vil komme for alvor.

Mobipocket Reader er en gratis programvare som gjør at du kan lese bøkene på pc og/eller lesebrett. Mobipocket har også lagt unn en "haug" med gamle, bøker (noen klassikere) som er helt gratis å laste ned. Når de så er på maskinen, er det enkelt å sende bøkene til lesebrettet via usb-kabelen og så er du klar. En gigantisk bokhylle du kan fylle i et lesebrett som nesten får plass i toalettmappen.

Kommer jeg ikke til å lese vanlige bøker lenger? Å jo!! Men med lite plass i bokhylla og forhåpentligvis større og større utvalgt både på engelsk og norsk litteratur, vil nok CyBook'en min være en gadget som faktisk vil vare og som faktisk vil bli brukt!

Bildet er av en CyBook DeLuxe.
Bildet er hentet fra produsenten Bookeen's hjemmeside.

Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay

Saras nøkkel tar for seg en dyster del av Frankrikes krigshistorie. Historien starter i Paris i 1942. Den ti år gamle jødisk jenta Sara, gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien arresteres av det franske politiet i den beryktede oppsamlingen av jøder som siden er blitt kjent som Vél d’Hiv. Hun låser skapdøren og legger nøkkelen i lommen, overbevist om at hun vil være tilbake om noen timer. Men timene blir døgn, og Saras desperasjon vokser …

Dette danner opptakten til en roman som omhandler to historier. På den ene siden følger vi Sara og hennes familie gjennom Vél d'Hiv og dagene som følger etter oppsamlingen. Parallelt med denne følger vi den amerikanske journalisten Julia Jarmond, som får i oppdrag å skrive om Vél d'Hiv i forbindelse med sekstiårsmarkeringen for hendelsene i Paris. Gjennom sine undersøkelser rundt denne mørke dagen i 1942 kommer Julia over Saras historie...

Det er forferdelige ting som skildres i Saras historie. Boken er et kraftig og balansert oppgjør med Frankrikes kanskje mørkeste krigsminne. At de Rosnays bok er viktig, er det i så måte ingen tvil om. Og selv om denne boken ikke var lett å legge fra seg og fenget godt, er det likevel noe som skurrer for meg.

Saras historie står fjellstøtt og godt. Det er umulig å ikke bli revet med av dette. Saras fortvilelse over hvordan det går med lillebroren som hun i beste mening har låst inne i et skap for å redde, er til å ta og føle på. Historien er ikke overdrevent fortalt heller, og det er godt. Det er nøkterne skildringer som gjør at grusomhetene i opplevelsene til Sara fremstår som ekte og dermed enda sterkere.

Problemet mitt er dessverre Julias historie. Hun knyttes sterkere og sterke til Sara og hennes historie etter hvert som hun undersøker mer. Julias historie er viktig, ettersom hun som amerikaner, gift med en fransk mann, har et innover-perspektiv på hendelsene i '42 og franskmenns fortrengelse av det hele. Og til tider fungerer Julias historie og som et godt lim for Saras historie. Imidlertid oppfattes Julias historie som litt for enkel, naiv og lett. Det blir for mange selvfølgeligheter ved hennes historie som man klarer å gjette seg til for tidlig.

Jeg er imidlertid åpen for at at det er den voldsomme kraften og styrken i Saras historie, som gjør at det blir vanskeligere å oppleve Julias historie som viktig og riktig. For hva jeg vet kan det faktisk være et helt bevisst valg fra forfatteren: Å bruke det klassiske grepet med å stille noe svært viktig opp mot noe trivielt. Er det dette som er de Rosnays tanke, ja da har hun lykkes. Jeg lar meg likevel ikke overbevise helt og ender opp med følelsen av at Julias historie burde gått noen flere runder i støpeskjeen før den kom ut.

Bildet er hentet fra Bazar Forlag som har gitt ut boken.

Denne boken er lest i vanlig, trykt utgave

The Chronicles of Hawklan av Roger Taylor

Denne våren har jeg vært så heldig å få utvidet min fantasy-horisont. Helt siden jeg for om lag 13 år siden fulførte Ringenes herre, har jeg alltid hatt lyst til å lese mer innenfor denne sjangeren- Likevel har det aldri falt seg slik at det har blitt noe av. Ikke før jeg i vår endelig skred til verket.

Valget falt på Roger Taylors serie om Hawklan i The chronicles of Hawklan. Dette er en serie på fire bøker, som senere har fått frittstående oppfølgere. Historien begynner med The call of the sword. Hawklan er healer. Etter at slottet Anderras Darion har stått tomt så lenge folket kan huske, dukker han opp nærmest ut fra intet og slår seg ned i slottet sammen med sin følgesvenn - fuglen Gavor. Hawklan har ingen minner om sin fortid, men tilsynelatende kjenner han likevel godt til Anderras Darion. Det er slik den storslåtte beretningen om Hawklan tar til. Vi følger Hawklan og hans etterhvert sentrale deltakelse i kampen for deg gode, mot den ulitmate ondskapen - Sumral.

Etterhvert som historien skrider frem kjenner Hawklan at en sterk kraft rører seg i ham. Han blir drevet mot å oppsøke kilden til en kraft som ikke er av det gode. Og han legger ut på en reise sammen med Gavor. Mer av historien røper jeg ikke...

Taylor skriver godt. Språket er etter min mening akkurat passe effektivt. Her er omgivelsene, bygninger og mennesker beskrevet inngående og godt uten at det blir brukt for mange ord på det. Jeg forsvant raskt inn hans skapte verden der Orthlund, Fyorlund, Riddin og Narsindal er rikene spiller seg ut i. En verden der menneskene er svært knyttet til naturens iboende kraft. En verden full av mystiske krefter. Dette er begynnelsen på en klassisk kamp mellom det gode og det onde.

En fengende og flott historie som jeg har hatt vanskelig for å legge fra meg. The Chronicles of Hawklan fortsetter i bøkene The Fall of Fyorlund, The waking of Ortlund og Into Narsindal

Bildet viser coveret på The call of the sword og er hentet fra Mushroom ebooks
Denne boken er lest på min Cybook Gen 3

Velkommen

Velkommen til min blogg - om bøker og leselyst. Blogget har jeg aldri gjort før, men hvorfor ikke sette igang.
Jeg er glad i bøker og elsker å lese. Noen litteraturviter er jeg ikke, men det ser jeg ikke på som så farlig. Bøker er opplevelser for hver og en av oss. En historie skaper ulike møter, ulike tanker, ulike opplevelser og ulike meninger hos hver og en av oss.
Akkurat som film, bildekunst og mye annet, har også bøker - heldigvis - den egenskapen at det kun er opp til oss selv å vurdere om historien er god eller ikke. Ingen andre kan avgjøre om boken fenger oss. Ingen andre kan fortelle deg at en bok skal eller må treffe deg i hjertet - heldigvis!
Bøker er opplevelser. Bøker er kjærlighet. Bøker er lidenskap. Velkommen til min lille verden av bøker. Her vil jeg forsøke å dele noen av mine leseropplevelser, gleder og sorger ved bøker og historier jeg har lest.
Espen, 4. juni 2009