Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer

Dette er en liten perle av en bok. En stilferdig roman fortalt gjennom brevveksling mellom en forfatter i England og medlemmene i Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Gjennom menneskene hun møter i brevene og skrivingen, blir hun kjent med en dramatisk del av krigshistorien og også kjent med nye sider ved seg selv.

Vi befinner oss altså på Guernsey - en av kanaløyene - som var okkupert og lagt fullstendig under blokkade av tyskerne under 2. verdenskrig. Tilværelsen har ikke så mye å by på for de fastboende - hverken når det gjelder kultur, opplevelser eller mat. Foreningen består av en svært sammensatt gruppe naboer som gjennomlever okkupasjon ved hjelp av kløkt, nestekjærlighet og klassisk litteratur.

Det skrives mange brev mellom forfatteren og medlemmene av foreningen. Mary Ann Shaffer har valgt en god måte å fortelle sin historie på. Her blir vi kjent med mange mennesker og får et godt innblikk i dere liv. Vi følger med på hvordan de kommer seg gjennom harde krigsår på sin okkuperte øy. Brevvekslingen viser seg å være en effektiv måte å bringe oss i møte med mange mennesker og skjebner. Til tross for at det er mange små historier å holde styr på, holder Shaffer det hele godt sammen - fra start til mål.

For meg ga boken et interessant og spennende innblikk i en del av krigshistorien jeg virkelig ikke kjente til fra før. Roman har spennende personer å fortelle oss om og det er mye humor her og det er tydelig at humor også var en del av det å komme seg gjennom vanskelige okkupasjonsdager. Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er en annerledes bok, med en viktig historie om krig, kjærlighet, samhold, livskamp og livsglede. Godt skrevet med et godt litterært grep om fortellingen.

Boken er lest i vanlig utgvae

Bildet er hentet fra Schibsted Forlag

Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay

Saras nøkkel tar for seg en dyster del av Frankrikes krigshistorie. Historien starter i Paris i 1942. Den ti år gamle jødisk jenta Sara, gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien arresteres av det franske politiet i den beryktede oppsamlingen av jøder som siden er blitt kjent som Vél d’Hiv. Hun låser skapdøren og legger nøkkelen i lommen, overbevist om at hun vil være tilbake om noen timer. Men timene blir døgn, og Saras desperasjon vokser …

Dette danner opptakten til en roman som omhandler to historier. På den ene siden følger vi Sara og hennes familie gjennom Vél d'Hiv og dagene som følger etter oppsamlingen. Parallelt med denne følger vi den amerikanske journalisten Julia Jarmond, som får i oppdrag å skrive om Vél d'Hiv i forbindelse med sekstiårsmarkeringen for hendelsene i Paris. Gjennom sine undersøkelser rundt denne mørke dagen i 1942 kommer Julia over Saras historie...

Det er forferdelige ting som skildres i Saras historie. Boken er et kraftig og balansert oppgjør med Frankrikes kanskje mørkeste krigsminne. At de Rosnays bok er viktig, er det i så måte ingen tvil om. Og selv om denne boken ikke var lett å legge fra seg og fenget godt, er det likevel noe som skurrer for meg.

Saras historie står fjellstøtt og godt. Det er umulig å ikke bli revet med av dette. Saras fortvilelse over hvordan det går med lillebroren som hun i beste mening har låst inne i et skap for å redde, er til å ta og føle på. Historien er ikke overdrevent fortalt heller, og det er godt. Det er nøkterne skildringer som gjør at grusomhetene i opplevelsene til Sara fremstår som ekte og dermed enda sterkere.

Problemet mitt er dessverre Julias historie. Hun knyttes sterkere og sterke til Sara og hennes historie etter hvert som hun undersøker mer. Julias historie er viktig, ettersom hun som amerikaner, gift med en fransk mann, har et innover-perspektiv på hendelsene i '42 og franskmenns fortrengelse av det hele. Og til tider fungerer Julias historie og som et godt lim for Saras historie. Imidlertid oppfattes Julias historie som litt for enkel, naiv og lett. Det blir for mange selvfølgeligheter ved hennes historie som man klarer å gjette seg til for tidlig.

Jeg er imidlertid åpen for at at det er den voldsomme kraften og styrken i Saras historie, som gjør at det blir vanskeligere å oppleve Julias historie som viktig og riktig. For hva jeg vet kan det faktisk være et helt bevisst valg fra forfatteren: Å bruke det klassiske grepet med å stille noe svært viktig opp mot noe trivielt. Er det dette som er de Rosnays tanke, ja da har hun lykkes. Jeg lar meg likevel ikke overbevise helt og ender opp med følelsen av at Julias historie burde gått noen flere runder i støpeskjeen før den kom ut.

Bildet er hentet fra Bazar Forlag som har gitt ut boken.

Denne boken er lest i vanlig, trykt utgave