Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay

Saras nøkkel tar for seg en dyster del av Frankrikes krigshistorie. Historien starter i Paris i 1942. Den ti år gamle jødisk jenta Sara, gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien arresteres av det franske politiet i den beryktede oppsamlingen av jøder som siden er blitt kjent som Vél d’Hiv. Hun låser skapdøren og legger nøkkelen i lommen, overbevist om at hun vil være tilbake om noen timer. Men timene blir døgn, og Saras desperasjon vokser …

Dette danner opptakten til en roman som omhandler to historier. På den ene siden følger vi Sara og hennes familie gjennom Vél d'Hiv og dagene som følger etter oppsamlingen. Parallelt med denne følger vi den amerikanske journalisten Julia Jarmond, som får i oppdrag å skrive om Vél d'Hiv i forbindelse med sekstiårsmarkeringen for hendelsene i Paris. Gjennom sine undersøkelser rundt denne mørke dagen i 1942 kommer Julia over Saras historie...

Det er forferdelige ting som skildres i Saras historie. Boken er et kraftig og balansert oppgjør med Frankrikes kanskje mørkeste krigsminne. At de Rosnays bok er viktig, er det i så måte ingen tvil om. Og selv om denne boken ikke var lett å legge fra seg og fenget godt, er det likevel noe som skurrer for meg.

Saras historie står fjellstøtt og godt. Det er umulig å ikke bli revet med av dette. Saras fortvilelse over hvordan det går med lillebroren som hun i beste mening har låst inne i et skap for å redde, er til å ta og føle på. Historien er ikke overdrevent fortalt heller, og det er godt. Det er nøkterne skildringer som gjør at grusomhetene i opplevelsene til Sara fremstår som ekte og dermed enda sterkere.

Problemet mitt er dessverre Julias historie. Hun knyttes sterkere og sterke til Sara og hennes historie etter hvert som hun undersøker mer. Julias historie er viktig, ettersom hun som amerikaner, gift med en fransk mann, har et innover-perspektiv på hendelsene i '42 og franskmenns fortrengelse av det hele. Og til tider fungerer Julias historie og som et godt lim for Saras historie. Imidlertid oppfattes Julias historie som litt for enkel, naiv og lett. Det blir for mange selvfølgeligheter ved hennes historie som man klarer å gjette seg til for tidlig.

Jeg er imidlertid åpen for at at det er den voldsomme kraften og styrken i Saras historie, som gjør at det blir vanskeligere å oppleve Julias historie som viktig og riktig. For hva jeg vet kan det faktisk være et helt bevisst valg fra forfatteren: Å bruke det klassiske grepet med å stille noe svært viktig opp mot noe trivielt. Er det dette som er de Rosnays tanke, ja da har hun lykkes. Jeg lar meg likevel ikke overbevise helt og ender opp med følelsen av at Julias historie burde gått noen flere runder i støpeskjeen før den kom ut.

Bildet er hentet fra Bazar Forlag som har gitt ut boken.

Denne boken er lest i vanlig, trykt utgave