The Chronicles of Hawklan av Roger Taylor - Del 2, 3 og 4

Tidligere har jeg her på leselysten.com skrevet om mitt første møte med Roger Taylors "The Chronicles of Hawklan". Det var etter å ha lest den første boken i serien, "The call of the Sword". Da var jeg veldig fornøyd og så meget fram til fortsettelsen.

I løpet av sommeren kom jeg meg etter hvert gjennom det tre resterende delene av historien også. "The fall of Fyorlund", The waking of Orthlund" og "Into Narsindal". Det tok sin tid og om det var verdt det? Både ja og nei. Dermed skinner det kanskje allerede gjennom at jeg ikke er helt overbevist etter å ha lest hele serien.

Det hele begynte jo så veldig godt. "The call of the sword" var et friskt møte med en ny verden for meg. En fantasiverden der mennesker med ulike evner virkelig kjenner naturen, fjellene, metallene og vesnene i sine omgivelser. Hawklan - en healer - som ut av intet dukker opp som hele sin verdens store håp uten at han selv er klar over det og uten at han selv er villig til å tro på det. Med det første. Og i den første boka la virkelig Taylor til rette for at dette skulle bli en storslagen historie. I denne fantasyhistorien fant jeg plutselig ting jeg ikke visste at jeg har savnet i "Ringenes herre". En ny og spennende versjon av den klassiske kampen mellom det gode og det onde. Et solid utgangspunkt for en episk fortelling av de sjeldne.

Det er virkelig synd at Taylor ikke makter å følge opp i noen av de påfølgende delene av historien - etter min mening. Der hvor det storslagne anslaget er lagt i første bok, blir det etter hvert veldig langt mellom de viktige tingene i historien og det er lange sekvenser som oppleves som fullstendig overflødige. Det er svært mye som skal fortelles og forklares, tilsynelatende uten at vi kommer noen vei. Det hvor Taylor er effektiv i språk og fortelling i den første boka, synes jeg han svikter gjennomgående på dette i de tre neste.

Når så det hele skal avsluttes og oppsummeres. Når den store krigen nærmer seg slutten og alt skal gå godt, blir det ingenting ut av det hele. Der andre fortellinger virkelig har et klimaks som gjør den lange reisen frem verdt alt slitet, opplever jeg det som at all luft går ut av Taylors historie. Til syvende og sist sitter jeg igjen med noen spørsmål: Var dette alt? Hadde du ikke mer å fortelle? Hvor ble det av finalen? Den store kampen? Den store seieren?

Jeg vil nok alltid sammenligne fantasybøker jeg leser med Ringenes herre - og det er kanskje urettferdig. Samtidig er disse to fortellingene eksempler på hvordan en bredt anlagt historie, med mange personer og mange tråder, til syvende og sist faller på plass - eller ikke. Der Tolkien gir meg opplevelse av viktighet og tyngde, makter ikke Taylor å gjøre det samme. Dermed sitter jeg igjen med en lang historie som til tider har vært tung å jobbe seg gjennom, og som til syvende og sist ikke gir en god opplevelse i det hele tatt. Nå mener jeg riktignok at man ikke bare skal lese fantastiske og gode bøker hele tiden. Man trenger noe som skaper en balanse og som viser deg fortskjellene på det dårlige, middelmådige og virkelig flotte. Uten nedturer vil heller ikke oppturene stå fram i sitt riktige og fortjente lys. Derfor er jeg heller ikke lei eller angrende fordi jeg har lest Taylors serie om Hawklan.

Jeg har kjøpt en til av bøkene hans. En frittstående oppfølger til serien om Hawklan, men jeg er ikke veldig sikker på om jeg kommer til å lese den. Til det har nok ikke Taylor overbevist nok. Jeg er likevel glad for at jeg faktisk fullførte serien slik at jeg har hen hel historie og holde opp mot allerede lest og forhåpentligvis kommende store bøker og serier i fantasysjangeren.

Bildet er coverert på "Into Narsindal" - den siste i serien "The Chronicles Of Hawklan"

Bildet er hentet fra Musroom ebooks

Boken er lest på min Cybook Gen3

eBooks - et godt alternativ til "vanlige" bøker?

Til min 35 årsdag i mars var jeg så heldig å få akkurat det jeg ønsket meg - en Cyook DeLuxe. Dette er rett og slett en elektronisk bok á la Googles Kindl-lesebrertt.

Nå er jeg igang med min tredje bok på denne leseren og jeg har vanskelig fo rå skjule min begeistring. Jeg hadde aldri prøvd eller sett en slik før jeg fikk den i hendene. Leseopplevelsen av å lese på denne er nærmest optimal. Selvfølgelig mangler følelsen av papiret og lyden når du blar eller fører fingeren over papiret. Men dette er jo noe man bevisst velger bort dersom man går over til å lese på en elektronisk bok som dette. Uansett: I forhold til hva man faktisk får av lesbarhet og plassbesparing er jeg mektig imponert.

CyBook'en min er kjøpt fra digitalbok.no. Den kommer med noen hele bøker og noen demo-utgaver (på engelsk og fransk) slik at du kan begynne med en gang du har ladet batteriet. Og batteriet er i seg selv noe å skryte av. Dette lesebrettet bruker nesten ikke batteri i det hele tatt. Jeg har brukt min bok mye og ladet den svært få ganger på den tiden jeg har hatt den. (I tillegg kommer den med et ekstra batteri). Når du vil ha nye bøker kan du enten kjøpe fra et romslig antall med bokhandler på nett som har et romslig utvalg av særlig engelskspråklig litteratur. Digitalbok.no har etter hvert fått litt utvalg, men det er trolig først til høsten at norske eBøker vil komme for alvor.

Mobipocket Reader er en gratis programvare som gjør at du kan lese bøkene på pc og/eller lesebrett. Mobipocket har også lagt unn en "haug" med gamle, bøker (noen klassikere) som er helt gratis å laste ned. Når de så er på maskinen, er det enkelt å sende bøkene til lesebrettet via usb-kabelen og så er du klar. En gigantisk bokhylle du kan fylle i et lesebrett som nesten får plass i toalettmappen.

Kommer jeg ikke til å lese vanlige bøker lenger? Å jo!! Men med lite plass i bokhylla og forhåpentligvis større og større utvalgt både på engelsk og norsk litteratur, vil nok CyBook'en min være en gadget som faktisk vil vare og som faktisk vil bli brukt!

Bildet er av en CyBook DeLuxe.
Bildet er hentet fra produsenten Bookeen's hjemmeside.