Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón

Verken før eller siden har en bok truffet meg på en så spesiell måte som Vindens skygge gjorde da jeg leste og hørte denne. For meg fremstår det i dag som merkelig at jeg ikke ble fullstendig fengslet av denne bøken første gang jeg leste den. Men slik var det altså.

Det er for meg et mysterium hvordan bøker kan møte deg på forskjellige måter. Samme historien kan oppleves som fantastisk en dag og platt og trist en annen dag. Et godt eksempel på dette er Alkymisten av Paulo Coelho. Min opplevelse av den boken henger også tett sammen med hvor fengslet jeg ble av Vindens skygge - da den virkelig traff meg. Første gang jeg leste Alkymisten traff den meg som en virkelig god bok. En flott historie, med mye innhold og mye på hjertet. Da jeg ved en senere anledning høtre lydboken i norsk utgivelse, ble jeg nærmest lamslått av hvor lite innhold det faktisk var i boken. Plutselig framstod det hele som tamt, platt og med fullstendig mangel på dybde. I plutselig oppdaget jeg at Coelho ikke har lyst til at jeg skal tenke selv - han vil absolutt forklare alt sammen for meg. I lengden blir det faktisk kjedelig. Det kan nok være en forklaring her at jeg i mellom å lese Alkymisten og at jeg hørte på Alkymisten, ble jeg fullstendig grepet av Vindens skygge - ikke minst gjennom å høre den norske lydbok-utgivelsen.

Så var det altså Vindens skygge det skulle handle om her. Den første gangen jeg leste boken var det noe som ikke stemte. Jeg har slått meg til ro med at dette skyldes at jeg rett og slett tok feil av hva slags bok det var jeg leste og dette ble hengende som noe som irriterte meg litt. Men det var stor begeistring for boken rundt meg, så jeg ga den en ny sjanse. Det angrer jeg ikke på. Da jeg for andre gang leste boken var jeg helt med. Fullstendig fengslet i Zafóns dystre Barcelona - en by jeg aldri har vært i og plutselig ikke hadde lyst til å forlate. Det er deilig å bli så betatt av en bok og en historie. Det er deilig å kjenne at skyggene, dysterheten og utryggheten i boka, nærmest setter fysiske spor i kroppen.

Det er svært mange med meg som har blitt fengslet av Zafón bok. I store deler av verden har han falt i smak hos millioner av lesere. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå. For meg fremstår Zafón som en av de forfatterene som virkelig kan tegne med ordene sine. Beskrivelsene av menneskene, gatene, skyggene og den nærmest gotiske stemningen i boka, er ikke bare dystert vakkert - det er malerisk. For hver nye scene som utspiller seg, tegner Zafón nye bilder av Barcelona og menneskene som gir meg følelsen av å bo der. Følelsen av at jeg kjenner gatene, butikkene og plassene.

For en som er glad i bøker, har Vindens skygge ekstra mye å by på. Hvor fantastisk er det ikke å høre om "De glemte bøkers kirkegård", bokantikvariatet til familien Sempre og ikke minst Julian Carax og Lain Coubert! For dere som ikke allerede har lest boken er det følgende som er utgangspunkt for historien:

Vindens skygge handler om den unge bokhandlersønnen Daniel. En dag like etter krigen tar Daniels far ham med til De glemte bøkers kirkegård, et digert bibliotek der gamle, glemte bøker blir tatt vare på av noen få utvalgte initiativtakere. Ifølge tradisjonen skal alle som blir presentert for dette stedet adoptere en bok som de må ta vare på resten av livet. Daniel velger en bok kalt Vindens skygge, skrevet av Julian Carax. Den natten tar han med seg boken hjem og leser den, fullstendig oppslukt.

Daniel forsøker så å finne andre bøker av samme forfatter, men finner ingen. Alt han kommer over er historien om en merkelig mann som kaller seg Lain Coubert, oppkalt etter en av figurene i Vindens skygge som etterhvert viste seg å være djevelen. Coubert har oppsøkt bøker skrevet av Julian Carax i flere tiår, og brent dem etterhvert som han kom over dem. Når den mystiske figuren finner Daniel, forsøker han å få ham til å selge boken. Daniel, som blir vettskremt, tar med seg boken tilbake til bøkenes kirkegård. Men Daniel har allerede havnet midt oppe i en historie som begynte for mange år siden, og som vil true hans eget liv. (Hentet fra wikipedia)

Vindens skygge inneholder spenning, drama, "spøkelser", bøker, historie, sorger og fortvilelse. Boken ligger høyt på listen over det aller beste jeg har lest. Fascinerende - ettersom jeg ikke var så veldig begeistret første gangen jeg leste den. Zafón har skrevet mer - ikke minst Engelens spill der handlingen er lagt til tider før Vindens skygge. Også her er De glemte bøkers kirkegård og bokhandelen til Sempre sentralt i historien.
Lydboken i norsk versjon er også helt fantastisk. Kai Remlow står for en fantastisk opplesning der han uten å gjøre for mye ut av seg selv, bringer Zafóns skikkelser og miljøer til liv på en fabelaktig måte. Aller best er vel hans innlevelse og tolkning av Fernando Romero de Torres. Absolutt ubetalelig.

Garantier for at du vil like boken kan jeg ikke gi, men dersom du er glad i bøker og gode historier tror jeg sjansen er stor for at akkurat Vindens skygge til behage deg.

Bildet er hentet fra www.norli.no Boken er lest i vanlig, trykt utgave og hørt som lydbok lest av Kai Remlow.

Lucifers Evangelium av Tom Egeland

I sommer har jeg kost meg med Tom Egelands nyeste bok Lucifers Evangelium. Virkelig kost meg har jeg gjort. Og det til tross for at jeg langt på vei gjorde meg ferdig med krim- og spenningsbøker da jeg gjennom noen år pløyde meg gjennom store deler av Cap-serien med McClean, Bagley og Smith i spissen. Jeg har lest flere spenningsromaner etter dette, men noen pasjonert krim- og spenningsleser kan jeg neppe kalles.

Tidligere har jeg lest Paktens voktere av Egeland. Så dette ble da andre gang jeg fikk møte Bjørn Beltø på hans eventyr. Og jeg har virkelig kost meg med Lucifers evangelium. Det er en god bok, ganske spennende og vanskelig å legge fra seg. I tillegg må jeg nevne av boken er overraskende og nærmest imponerende lettlest. Særlig tatt i betraktning den store mengden med informasjoner man faktisk skal holde orden på gjennom historien.

Dersom du ikke har lest boken allerede, kan jeg forsikre deg om at jeg ikke skal røpe noe som helst av handlingen i det som følger. Jeg vil også si at selv om jeg i det følgende kommer med en del innvendinger mot boken, så har Egeland igjen skrevet en svært god bok, som er vel verdt å lese.

Når man leser en bok som handler om samme person som man har lest om i tidligere bøker, blir det vanskelig å ikke sammenligne de to. For meg står nok Paktens voktere fortsatt som en mye bedre bok enn Lucifers evangelium. Den rett og slett er mer spennende. Det tar også mye lengre tid før vi føler oss helt sikre på at det går bra med hovedpersonen i Paktens voktere. Og akkurat det er kanskje den sterkeste innvendingen jeg har mot Lucifers evangelium. Altfor tidlig fikk jeg følelsen av at Bjørn Beltø var havnet i trygge hender og at ingenting egentlig kunne gå galt med ham. Og da forsvinner fort en del av spenningen.

Jeg har ikke lest den første boken i om Bjørn Beltø, Sirkelens Ende. Men det som var tydelig å forstå i paktens voktere, var at han ikke er vant til action og spenning. Han er virkelig det jeg kaller en anti-helt som egentlig ikke tørr, som ikke tror han er viktig og som ikke klarer verken pistoler, blod eller død. Slik er Beltø fortsatt i den tredje boken. Noen ganger blir det nesten litt irriterende at han ikke har klart å ta med seg noe som helst erfaring og læring fra sine tidligere eventyr. At han ikke er litt mer vant til å være i begivenhetenes sentrum. I det hele tatt så er Beltø svært tydelig tegnet av Egeland. Etter tre bøker hvor det tilsynelatende ikke ser ut til å ha vært noen nevneverdig utvikling i Beltøs sinnsliv, håper jeg at vi i en evt. fjerde bok, kan slippe å møte en så tydelig tegnet figur og forhåpentligvis også litt mer utviklet fra Egelands side.

Det neste jeg vil si er egentlig ingen innvending mot selve boka. Men det handler bare om at jeg virkelig savner noen av gåtene fra Paktens voktere. Jakten på nye spor fra sted til sted, hit og dit, var noe av det som virkelig gjorde den boka. Slik blir Lucifers evangelium mye mer stillestående, men du verden: Den er likevel spennende.

Jeg har kost med Lucifers evangelium, selv om jeg ikke synes den når helt opp. Kanskje er det også noe i at tittelen på boka er veldig god og lover svært mye. Tittelen Lucifers evangelium er en av de aller beste og mest pirrende titlene jeg har sett på en roman.

Alt i alt har Egeland gitt meg en god lesestund og en god historie!

Denne boken er lest i vanlig utgave.
Bilde er hentet fra forfatterbloggen.no som har gitt ut boken.

Bokhylla - egentlig ganske trist

I går ble jeg gjort oppmerksom på Nasjonalbibliotekets bokhylla.no. Det var noen uttalelser fra forfatter Erik Newth som vekket min interesse. I Dagbladet har han uttalt seg svært kritisk til hele opplegget.

Etter å ha lest intervjuet med Neth ble jeg selvsagt nysgjerrig og gikk inn på www.bokhylla.no. På disse sidene skal Nasjonalbiblioteket gjøre tilgjengelig mye litteratur for oss. Noe vil bare være mulig å lese på skjermen, mens noe også skal være nedlastbart. Dessverre kan jeg ikke si at jeg ble veldig imponert.

For det første er sidene i seg selv ganske triste. Dette hadde imidlertid ikke vært så vanskelig å forholde seg til, dersom selve innholdet man er på jakt etter hadde hatt en god presentasjon. Slik er det dessverre ikke. Jeg søkte på Ibsen i databasen. Naturlig nok fikk jeg mange treff. Jeg valgte å gå inn på Henry Notakers bok Til bords med Ibsen. Dette er en flott bok med bilder, oppskrifter og historier. Altså noe som virkelig skal kunne nytes.

Men den presenstasjonen Nasjonabiblioteket har gitt dette stoffet er rett og slett trist. Som en slags dårlig animert sekvens fra et veldig gammel dataspill, kan jeg bla i boken. Det hele er stivt og trist. Så legger jeg merke til at jeg har valgt å se boken i lav kvalitet. Håpet stiger og jeg forsøker å gå til visning i høy kvalitet. Det var ikke store forskjellen utover at jeg nå ikke fikk sett hele bokoppslaget på siden i netteleseren min. Teksten er fortsatt svært vanskelig å lese og følelesen av at Nasjonslbiblioteket her har gjort dette altfor kjapt og lite gjennomtenkt bare stiger.

Dersom tanken er at man folk skal begynne å bruke dette til å lese norsk litteratur på nettet, må Nasjonalbiblioteket gjøre noe drastisk med bokhylla.no. Nettstedet og lesingen fremstår som svært udynamisk, lite lesevennlig og gammeldags.

For meg, som allerede er over i den "nye" digitale leserverdenen med eBøker og lesebrett, blir kontrasten mellom det gode og det dårlige her veldig stor. På leserbrettet mitt opplever jeg lesingen som dynamsik, behagelig og flytende. Nasjonalbiblioteket har klart å gjøre det stikk motsatte med sitt nettsted. Min opplevelse etter å ha besøkt bokhylla.no er at dette ikke er noe for meg. De klarer ikke å tilfredsstille noen av de behovene jeg har i forhold til å skulle gå ut og lese norsk litteratur på nettet. Dessverre.

Derfor gir jeg min fulle støtte til Erik Newth og hans kritikk av bokhylla.no. Her burde man rett og slett stoppe det hele og tenke gjennom en gang til hva man faktisk vil med dette nettstedet. Hvem retter man seg mot? Hva vil man oppnå? Og ikke minst: Hvordan får vi det til?

Lykke til til bokhylla.no - det trenger de!

Elektronisk bokhøst i Norge

For de av oss som har tatt steget over til lesing av eBøker, eller for de som har lyst til dette, vil høsten 2009 bli spennende. Som du kan lese mer om hos NRK, får vi endelig et digitalt bokmarked i Norge. Når høsten kommer vil norske forlag tilby nye bøker til digital nedlasting. I november lanseres et felles digitalt boklager som 150 forlag og bokhandlere samarbeider om.

Jeg tilhører den gruppen mennesker som har fått meg såkalt lesebrett for å lese digitale bøker på. Jeg stortrives med denne, og har tidligere på leselysten.com skrevet om mine foreløpige erfaringer med denne. Utvalget av norsk litteratur er foreløpig svært begrenset. Det handler først og fremst om eldre utgivelser, mens f. eks. Tikken Manus sin bok, som kom ut tidligere i vår, kom veldig kjapt som eBok. Det var et godt tegn. Stort sett har jeg til nå kjøpt engelsk litteratur på engelsk - det er det stort utvalg og gode priser. Samtidig finnes det store mengder av gratis-klassikere på engelsk, fransk etc.

Nå står vi altså foran det som kan bli en revolusjon, men som kanskje bare blir en flopp. Når de norske forlagene begynner med å legge ut nye bøker for salg som nedlastbare utgaver, vil salget trolig ligge på promille-nivå. I USA har salget av eBøker steget kraftig og fort. I 2008 skal det ha blitt solgt 750 millioner eBøker i USA ifølge NRK. Så gjenstår det å se hvor godt salget blir i Norge.

Direktør i De Norske Bokklubbene, Kristenn Einarsson, sier til NRK at han tror utvalget vil bli godt allerede fra høsten. Hans håp er at alle nyutgitte norske bøker være tilgjengelige som e-bok allerede fra høsten av. Dessuten at minst 1000 tidligere utgivelser ligger klar. Om ett års tid bør 10.000 e-bøker være tilgjengelige på norsk, sier Einarsson til NRK.

En ting er tilgangen. Noe helt annet er prisen. Og det blir vel det store spørsmålet det da: Hvor mye kommer de norske eBøkene til å koste? Mange argumenterer for at prisen på de elektroniske bøkene må bli lavere enn en vanlig trykket utgave. Jeg tror den må være det for at folk skal begynne å kjøpe disse. For meg er eBøker et godt alternativ fordi jeg liker å kunne ha med meg bøkene overalt (gjerne flere om gangen) og fordi jeg ikke har så mye bokhylleplass i hjemmet. Slik sett er eboka først og fremst et praktisk alternativ til vanlige bøker. Hadde jeg hatt all den plassen jeg ville til bøker hjemme, ville nok den vanlige boken fortsatt vært dominerende. Det er noe spesielt med bøker, følelsen av å bla, lukten etc. Disse tingene blir borte med elektroniske bøker. Til gjengjeld får du muligheten til å ha med deg en hel bokhylle i sekken eller veska. Med leserbrettene som er utviklet (googles kindl og Bokeens CyBook f. eks.) er det blitt behagelig å lese elektroniske bøker. Det vil selvfølgelig også være et alternativ å lese bøkene på pc'en. Litt mer slitsomt for øyne og hode, men man slipper i hvertfall å investere i et dyrt lesebrett.

Så var det prisen da. Det er nok mange av oss som tenker at distribusjonen av eBøker må jo bli mye billigere ettersom man slipper å trykke bøkene. Dette i seg selv vil nok være viktig for forlagene å tenke på når de skal prissette sine elektroniske utgivelser. At elektroniske bøker skal selges til samme pris som en trykket utgave og med mindre kostnader knyttet til produksjon og distribusjon, vil nok fort bli sett på som grådighet. Prisen på eBøker i Norge burde etter min mening ligge et lite hakk under de tradisjonelle utgivelsene.

Jeg gleder meg til høsten og er spent på om eBoka blir en suksess i Norge. Jeg er allerede blitt en digital leser og trives godt med det. Flere vil vi nok bli som går rundt med vårt lille brett i stedet for å bla i tunge bøker. Men blir vi mange...?

Løvekvinnen av Erik Fosnes Hansen

Helt siden jeg for mange år siden leste Salmer ved reisens slutt av Erik Fosnes Hansen, har jeg vært betatt av hans vakre språk. Språket til Fosnes Hansen er fremdeles kanskje noe av det vakreste som finnet i vår litterære verden. Salmer ved reisens slutt var også en sterk og god historie.

I boken Beretninger om beskyttelse var det melodiøse, rytmiske og vakre språket kanskje det aller beste med hele boken. De ulike historiene han her spinner sammen, hadde etter min mening varierende kvalitet som fortellinger. Likevel var det en bok jeg nøt i fulle drag. 

Etterhvert som jeg har lest en del bøker, har jeg kommet til følgende erkjennelse: Noen bøker har en så god historie at jeg aldri begynner å feste meg ved selve språket som enkeltstående element i fortellerkunsten. Noen ganger er både historien og språket så godt at det hele dras opp til ekstra store høyder. Og noen ganger er det egentlig bare språket som funker og historien er rett og slett ikke så veldig bra i det hele tatt, men jeg fortsetter å lese fordi språket faktisk er så veldig bra.

Løvekvinnen er i så må interessant for meg på mange måter. Erik Fosnes Hansen har i og for seg skrevet en god historie. Og jeg tror jeg liker boken godt... Men som du sikkert har forstått allerede så er det noe som skurrer her. I hvert fall etter min mening.

Poleringen er problemet. Når jeg leser Løvekvinnen så er språket så perfekt hele tiden at det faktisk ender opp med å bli en distraksjon. I stedet for at språkets eleganse og rytme bærer historien fremover og beriker dens liv, blir jeg denne gangen sittende å tenke på hvor mye Hansen har jobbet med språket. Det blir dessverre forstyrrende etterhvert som historien skrider frem.

Men la det ogs åvære sagt: Erik Fosnes Hansen skriver godt. Historien om Eva Arktander som blir født med kroppen dekket av hår og de utfordringene det gir henne i livet, er absolutt lesverdig. Jeg er glad jeg har lest boken og den er et god skildring av hvordan mennesker og samfunn møter annerledeshet. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at Hansen ikke har lyst til å fortelle meg en historie. Han har lyst til å vise meg hvor flink han er til å skrive. Og mangelen på fortellerglede er det som dessverre gjør at dette ikke blir noen innertier.

 

Bildet er hentet fra www.cappelendamm.no