Spennende prosjekt i Rogaland.

I dag fikk jeg pressemelding fra forlaget Tiden som kan fortelle om et spennende prosjekt som har gått tidligere, men som jeg ikke har hørt om før. I september skal hele Rogaland fylke lese Einar O. Risas M. Kanne & Søn 1892-1922.

Boken, som er den første i kvartetten om familien Kanne og Stavanger by, vil dermed bli trykket opp og distribuert gratis til fylkets innbyggere. Hittil er det kommet to bøker i serien, den tredje skal etter planen komme i september 2010.

- Jeg er jo midt inne i skrivingen av bind 3 og har stengt verden ute, men skal jeg bli forstyrret, er dette absolutt en god forstyrrelse. Og det blir jo en kjempesvær lesesirkel når Stavanger og Rogaland skal ta fatt på boken i september, sier en glad Einar O. Risa.

Prosjektet "hele byen leser" ble første gang gjennomført i 2008. Det som opprinnelig gjaldt Stavanger by er siden utvidet til å gjelde hele Rogaland fylke, og det er nå et samarbeid mellom Rogaland fylkeskommune, Næringsforeningen i Stavanger-regionen, LO i Stavanger, SR-bank og Kulturhuset Sølvberget.

Risa står bak en rekke romaner tidligere.

Dette høres etter min mening ut til å være et godt forsøk på å spre litteratur ut til folket. Spennende å lese om.

Bildet er hentet fra tiden.no

Min kamp - kanskje som film

Kjapt innom bare for å linke deg til det som naturligvis måtte komme; Blir det film av Min kamp? Mer om dette å lese hos Dagbladet.no.

Leselyst, leseplikt - og Knausgård

Jeg hadde virkelig tenkt å vente med å skrive om Karl Ove Knaustgård og hans store prosjekt Min Kamp til jeg selv hadde begynt å lese bind 1. Men nå klarer jeg likevel ikke å la være. Dette skyldes først og fremst at jeg mener alle burde få med seg Kjetil Rolness sin lettere hysteriske og underfundige kommentar om Knausgård-hysteriet. Du finner den hos Dagbladet. Det er vanskelig å ikke la seg rive med av alt som sies, skrives og diskuteres rundt Knausgård og hans prosjekt. Jeg gleder meg fortsatt til å lese bøkene hans, men nå begynner jeg å få en følelse av at jeg som litteraturinteressert må lese den. Man kan jo fort føle seg helt utenfor om man ikke gjør det. Så når jeg er ferdig med Victoria Heslops bok Øya, så blir det nok "Knausing" på meg også (som Rolness ville sagt).

Men, for oss som ikke har tatt til på lesingen av Min kamp enda, så kan det altså nå på grunn av alle skriveriene, all synsingen og alle diskusjonene, bli oppleves slik at det er plikten og ikke lysten som vil drive noen til å begynne på verket. For egen del er det fortsatt slik at jeg virkelig gleder meg til å begynne. For i seg selv er prosjektet til Knausgård så stort og spennende at jeg bare må lese det. I det følgende kommer noen linker til ulike saker som har stått i mediene ang. Knausgård og hans prosjekt:

Mitt liv som romanfigur

Oppsummering av debatten i Aftenposten

Fra Vårt Land

Google-søk på: Karl Ove Knausgård Min Kamp

Så kan du jo selv velge om du vil lese bøkene til Knausgård, eller om du nøyer deg med å følge debatten i avsier, radio og tv. Uansett så mener jeg vi må kunne si at Karl Ove Knausgård har begått et vitkig verk når man ser hvor mye det bringer med seg av diskusjoner om litteratur, litterære grep, nyskapning, etikk etc. etc. Selv om jeg får mer og mer følelsen av at jeg bør lese Min Kamp, så er det fortsatt leselysten og ikke leseplikten som driver meg til å ta til på Knausgårds store verk.

Sirkelens ende av Tom Egeland

Sirkelens ende er den første av Tom Egelands bøker om Bjørn Beltø - og den tredje og siste av dem jeg har fått lest. Jeg begynte med bok nr. 2 - Paktens voktere -, fortsatte med Lucifers evangelium og har altså nå kommet i havn med bok nr. 1. For å skyve enhver tvil til side med en gang: Paktens voktere er og blir min favoritt av de tre. Men Sirkelens ende har også sine svært sterke sider - etter min mening.

For det er ikke vanskelig å kose seg med denne boken. Kanskje først og fremst fordi dette er så mye mer en enn vanlig spenningsbok. Når jeg har lest alle tre bøkene som (til nå) har kommet om arkeologen Bjørn Beltø, så ser jeg tydelig at jeg burde ha begynt med Sirkelens ende og så fortsatt med de to kommende utgavene. Ikke fordi det er viktig for forståelsen og innlevelsen i plottene i de to neste bøkene, men rett og slett fordi hovedpersonens fortelling om seg selv og sitt liv, fortelles parallelt med plottene i de tre bøkene. Og det er innblikkene i Beltøs liv og problemer som er med på å gjøre dette til en historie i utvikling. Ikke dermed sagt at det ikke er driv i plottet. For det er det nemlig.

Kanskje har tematikken vært lest før: En liten mann dras inn i de stores kretser, problemer og hemmeligheter. Grepene som er tatt for å fortelle dette er imidlertid friske. Dette er et tema som er skrevet ut i det vide og det brede andre steder - ikke minst med tanke på parallellene til Dan Browns daVinci-koden. Grepet om at noen arkeologiske funn kan rokke ved hele vår oppfatning av Jesus er en aldri så liten genistrek. Det er nemlig med på å gi en ellers litt vanlig tematikk ekstra glød og trøkk. For dere som ikke har lest boken for lenge siden, skal jeg la være å røpe mer av selve handlingen her.

Alt i alt er dette en god spenningsbok, med ekstra driv rundt de arkeologiske funnene og hemmelighetene. Nøstingnen i Bjørn Beltøs tidligere liv, fungerer også som å gi ekstra dybde til historien. Likevel savner jeg noe når det hele skal avsluttes. Kanskje skulle ønske at det var litt mer fart og spenning helt til siste slutt som det var i Paktens voktere? Uansett: En god spenningsbok er det Egeland har levert i Sirkelens ende.

Bildet av Sirkelens ende er hentet fra tomegeland.com

Trekkoppfuglen av Haruki Murakami

Haruki Murakami er uten tvil en av de mest spennende forfatterene jeg har kommet over de siste årene. Mitt første møte med den japanske forfatteren var "Trekkoppfuglen" som jeg ved en tilfeldighet fikk av en god kollega. Dette ble for meg et lykkelig møte. For "Trekkoppfuglen var en åpenbaring for meg. En seier i fortellerglede og et møte med en forfatter som ga mersmak på flere bøker fra samme mann.

Det er den unge mannen Okada vi følger i denne boken. Han rives løs fra sine hverdagslige rutiner når katten hans har vært borte i flere dager, en ukjent kvinne ringer og tilsynelatende vet alt om ham, og hans kone blir plutselig borte. Okada starter jakten på kona og dette bringer oss inn i en bredt anlagt fortelling som ikke er lett å oppsummere kort. Det er mange møter, mellom mange mennesker. Og det er mange skjebner det berettes om . Noe som virkelig gjør et sterkt inntrykk på meg i "Trekkoppfuglen" er innblikket i krigens grusomheter gjennom et par beskrivelser av tortur som rett og slett gjorde meg redd og engstelig. Historien som fortelles spenner vidt og bredt og tar stadig nye, interessante vendinger.

Om lag et år må det nå være siden jeg leste Trekkoppfuglen, og selv om jeg nå har store elementer i historien jeg ikke klarer å fremkalle, elementer jeg nok ikke husker, så er det en ting som sitter sterkt i fortsatt. Totaltopplevelsen av boken. Følelsen av å bli fortalt en god historie. Følelsen av at her har forfatteren virkelig lyst til å fortelle meg en historie. Gleden over å oppleve at hver eneste nye vending i historien er velkommen. Den konstante spenningen knyttet til hva som kommer rundt neste sving. Akkurat her ville nok mange forfattere ha noe å lære av Murakami.

Erik Fosnes Hansen og hans Løvekvinnen, har jeg skrevet om på leselysten.com tidligere. Og der hvor jeg da mener at Fosnes Hansen blir for opptatt av å skrive de riktige og pene ordene og mister kontakten med fortellergleden, er det den stikk motsatte tanken som fester seg når jeg leser Murakami. Jeg vet jo at ordene er valgt med omhu og at ingenting er tilfeldig, men jeg blir ikke sittende å tenke på det? Det er historien som er i sentrum. Forfatterens ønske om å drive historien framover. Og de gangene man opplever det skal man virkelig ta vare på.

Derfor er Trekkoppfuglen en bok jeg ikke har problemer med å anbefale. Leve fortellergleden! Leve Murakami!!!