Trekkoppfuglen av Haruki Murakami

Haruki Murakami er uten tvil en av de mest spennende forfatterene jeg har kommet over de siste årene. Mitt første møte med den japanske forfatteren var "Trekkoppfuglen" som jeg ved en tilfeldighet fikk av en god kollega. Dette ble for meg et lykkelig møte. For "Trekkoppfuglen var en åpenbaring for meg. En seier i fortellerglede og et møte med en forfatter som ga mersmak på flere bøker fra samme mann.

Det er den unge mannen Okada vi følger i denne boken. Han rives løs fra sine hverdagslige rutiner når katten hans har vært borte i flere dager, en ukjent kvinne ringer og tilsynelatende vet alt om ham, og hans kone blir plutselig borte. Okada starter jakten på kona og dette bringer oss inn i en bredt anlagt fortelling som ikke er lett å oppsummere kort. Det er mange møter, mellom mange mennesker. Og det er mange skjebner det berettes om . Noe som virkelig gjør et sterkt inntrykk på meg i "Trekkoppfuglen" er innblikket i krigens grusomheter gjennom et par beskrivelser av tortur som rett og slett gjorde meg redd og engstelig. Historien som fortelles spenner vidt og bredt og tar stadig nye, interessante vendinger.

Om lag et år må det nå være siden jeg leste Trekkoppfuglen, og selv om jeg nå har store elementer i historien jeg ikke klarer å fremkalle, elementer jeg nok ikke husker, så er det en ting som sitter sterkt i fortsatt. Totaltopplevelsen av boken. Følelsen av å bli fortalt en god historie. Følelsen av at her har forfatteren virkelig lyst til å fortelle meg en historie. Gleden over å oppleve at hver eneste nye vending i historien er velkommen. Den konstante spenningen knyttet til hva som kommer rundt neste sving. Akkurat her ville nok mange forfattere ha noe å lære av Murakami.

Erik Fosnes Hansen og hans Løvekvinnen, har jeg skrevet om på leselysten.com tidligere. Og der hvor jeg da mener at Fosnes Hansen blir for opptatt av å skrive de riktige og pene ordene og mister kontakten med fortellergleden, er det den stikk motsatte tanken som fester seg når jeg leser Murakami. Jeg vet jo at ordene er valgt med omhu og at ingenting er tilfeldig, men jeg blir ikke sittende å tenke på det? Det er historien som er i sentrum. Forfatterens ønske om å drive historien framover. Og de gangene man opplever det skal man virkelig ta vare på.

Derfor er Trekkoppfuglen en bok jeg ikke har problemer med å anbefale. Leve fortellergleden! Leve Murakami!!!

eBøker - hva skjer denne våren?

Gjennom vinteren har det med ulike mellomrom kommet artikler på ettet som har ebøker som tema. Ute i den store verden ser vi at Amazon sitt leserbrett Kindl er en stor suksess og sprer seg til stadig flere land. Barnes & Noble har kommet med sin egen løsning - et eget lesebrett og stor bokhandel på nettet. Her hjemme ser det fortsatt ut til å ta sin tid å få opp noe vi kan kalle et akseptabelt nivå når det gjelder tilgang på norske ebøker.

16. mars skal visstnok nå være den store datoen. I følge Bok og samfunn skal bransjeløsningen da være helt klar. Men - nær sagt selvfølgelig - er det ikke alle som vil være med på dette. I en artikkel fra i dag 19. januar skriver Bok og samfunn at forlagene Spartacus og Vigmostad & Bjørke ikke vil levere ebok-titlet til bokbasen distribusjonssentral i første omgang. Forlaget Oktober signaliserer også at de vil være restriktive med hva de sender ut til folket. Med "hardtslående" argumenter som at ebok-markedet er i sin spede begynnelse, at det vil ta lang tid å utvikle ebok-markedet og at man vil ha en løsning som fungerer 100 prosent (noe man kanskje har, men likevel velger å være avventende) har altså da tre forlag valgt å legge seg på en linje som i mitt hode kan minne mye om hvordan plateselskapene forholder seg til musikk på Internett. Angst for kopiering og uliovlig nedlasting og generelt mangel på visjoner i forhold til hvilke muligheter som ligger i eboka - og jeg synes det er trist.

Hvorfor det skal være så vanskelig å få denne bransjeløsning på plass klarer ikke jeg å forstå - men så er jeg også bare et helt vanlig menneske, som bare liker bøker og som også liker ebøker og som ikke kan vente med å lov til å handle i et rikholdig utvalg av norsk litteratur i elektronisk format - og selvfølgelig - jeg skal betale for meg. Med lesebrettet jeg allerede har, er min horisont allerede utvidet med tanke på hva jeg har kjøpt. Fantasylitteratur jeg trolig aldri ellers ville kommet over eller kjøpt har jeg nå lest. Gamle klassikere som Captain Fracassa, Jane Eyre etc. er bøker jeg nå har i min egen, lille, digitale og flotte bokhylle. Jeg gleder meg virkelig til å fylle på med mer - og da særlig norsk litteratur.

Redaktør Per Olav Solberg i Bok og samfunn skriver også på kommentarplass om temaet ebøker. Under tittelen På bokkjøperens side skriver han blant annet følgende:

Skal den norske bransjeløsningen for e-bøker lykkes, er det avgjørende at bokkjøperne opplever utvalget som bredt, spennende og interessant, samtidig som nettbokhandlene legger til rette for handelsløsninger som gjør det svært enkelt å handle e-bøkene. (...)
Skal man først hoppe, hvorfor ikke ta virkelig sats og gjøre det skikkelig? Markedet er modent, bokleserne vil ha norsk e-bok-innhold mot betaling, og da er det bransjens ansvar å gi dem det i rikt monn.

Så godt det er at noen tar til orde for en skikkelig satsing når man først setter i gang. Jeg ser ingen grunn til at forlagene skal være restriktive på hva de legger ut i bokbasen og dermed i nettbokhandler. Min oppfordring - i tråd med Solberg - må bare bli at forlagene nå må gjøre det ytterste de kan for å sørge for at 16. mars 2010 blir en merkedag innen den lille verdenen som distribusjon av norsk litteratur faktisk er. La oss håpe at utvalget (som er målsatt til det utrolig lave tittelantallet 1000 ved oppstat) kjapt blir stort, bredt og innholdsrikt - fra dag en!


Bildet viser leserbrett fra Bookeen

Egeland, Knausgård og Tolkien

Karl Ove Knaugsård og "Min kamp" er ute ntvil det store samtaleemnet i norsk litteraturverden i dag. Så i dag at debatten også har spredd seg til Danmark. Selv har jeg ikke begynt på det store verket enda, men jeg må virkelig si at jeg gleder meg. Det har jeg også gjort helt siden jeg leste en liten nyhetssak om at dette verket var på gang. Det høres ut som et usedvanlig spennende prosjekt å ta til på og etter det jeg har hørt (fra noen som faktisk har lest bøkene) så er dette virkelig noe man bør få med seg.

Det som ellers slår meg ved den voldsomme debatten rundt Knausgårds bøker og kritikernes nærmest unisone hyllest av mannen, er hvor mange mennesker det er som sier noe om mannen øg bøkene uten å ha lest noen av de tre bindene som har kommet til nå. At et samlet kritikerkorps hyller eller slakter den samme boken eller samme filmen er jo slett ikke så uvanlig. Det er mer uvanlig at noen synes dette skal være så problematisk. Hvorfor skal det plutselig bli et problem at mange kritkere mener at denne mannen har skrevet et meget godt verk? Det er for meg faktisk vanskelig å forstå. Men, jeg har som sagt ikke startet på "Min kamp" enda, så jeg skal ikke utbrodere mitt syn på dette så veldig mye. Jeg kommer heller tilbake til Knausgård og alle kritikerne når jeg er igang med bøkene hans.

Ellers er det to romaner jeg er midt oppe i om dagen. På lydbok på kjøkkenet er jeg om lag ved midten av "Ringenes herre" for x'te gang. Merry og Pippin har akkurat møtt Treskjegg. J.R.R. Tolkiens mesterverk er kanskje den boka jeg har lest flest ganger, sammen med de tre-fire siste bøkene om Harry Potter. Jeg kan love dere at Ringenes Herre og Harry Potter er noe jeg vil komme tilbake til gjennom vinteren her på leselysten.com. Og jeg som fortsatt går å venter på at det skal ta av med publisering av nye, norske ebøker, slår meg til ro med en spenningsroman fra noen år tilbake - "Sirkelens ende" av Tom Egeland. Godt i gang med den, og trives godt i selskap med Egelands noe pussige arkeolog. Bjørn Beltø. Håper fortsettelsen er spennende og avslutningen god. De etterfølgende bøkene om Beltø har jeg lest - og likt. Så vi håper det beste!

Sirkelens ende lese i vanlig papirutgave

Bildet av Sirkelens ende er hentet fra haugenbok.no

Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer

Dette er en liten perle av en bok. En stilferdig roman fortalt gjennom brevveksling mellom en forfatter i England og medlemmene i Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Gjennom menneskene hun møter i brevene og skrivingen, blir hun kjent med en dramatisk del av krigshistorien og også kjent med nye sider ved seg selv.

Vi befinner oss altså på Guernsey - en av kanaløyene - som var okkupert og lagt fullstendig under blokkade av tyskerne under 2. verdenskrig. Tilværelsen har ikke så mye å by på for de fastboende - hverken når det gjelder kultur, opplevelser eller mat. Foreningen består av en svært sammensatt gruppe naboer som gjennomlever okkupasjon ved hjelp av kløkt, nestekjærlighet og klassisk litteratur.

Det skrives mange brev mellom forfatteren og medlemmene av foreningen. Mary Ann Shaffer har valgt en god måte å fortelle sin historie på. Her blir vi kjent med mange mennesker og får et godt innblikk i dere liv. Vi følger med på hvordan de kommer seg gjennom harde krigsår på sin okkuperte øy. Brevvekslingen viser seg å være en effektiv måte å bringe oss i møte med mange mennesker og skjebner. Til tross for at det er mange små historier å holde styr på, holder Shaffer det hele godt sammen - fra start til mål.

For meg ga boken et interessant og spennende innblikk i en del av krigshistorien jeg virkelig ikke kjente til fra før. Roman har spennende personer å fortelle oss om og det er mye humor her og det er tydelig at humor også var en del av det å komme seg gjennom vanskelige okkupasjonsdager. Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er en annerledes bok, med en viktig historie om krig, kjærlighet, samhold, livskamp og livsglede. Godt skrevet med et godt litterært grep om fortellingen.

Boken er lest i vanlig utgvae

Bildet er hentet fra Schibsted Forlag

The Chronicles of Hawklan av Roger Taylor - Del 2, 3 og 4

Tidligere har jeg her på leselysten.com skrevet om mitt første møte med Roger Taylors "The Chronicles of Hawklan". Det var etter å ha lest den første boken i serien, "The call of the Sword". Da var jeg veldig fornøyd og så meget fram til fortsettelsen.

I løpet av sommeren kom jeg meg etter hvert gjennom det tre resterende delene av historien også. "The fall of Fyorlund", The waking of Orthlund" og "Into Narsindal". Det tok sin tid og om det var verdt det? Både ja og nei. Dermed skinner det kanskje allerede gjennom at jeg ikke er helt overbevist etter å ha lest hele serien.

Det hele begynte jo så veldig godt. "The call of the sword" var et friskt møte med en ny verden for meg. En fantasiverden der mennesker med ulike evner virkelig kjenner naturen, fjellene, metallene og vesnene i sine omgivelser. Hawklan - en healer - som ut av intet dukker opp som hele sin verdens store håp uten at han selv er klar over det og uten at han selv er villig til å tro på det. Med det første. Og i den første boka la virkelig Taylor til rette for at dette skulle bli en storslagen historie. I denne fantasyhistorien fant jeg plutselig ting jeg ikke visste at jeg har savnet i "Ringenes herre". En ny og spennende versjon av den klassiske kampen mellom det gode og det onde. Et solid utgangspunkt for en episk fortelling av de sjeldne.

Det er virkelig synd at Taylor ikke makter å følge opp i noen av de påfølgende delene av historien - etter min mening. Der hvor det storslagne anslaget er lagt i første bok, blir det etter hvert veldig langt mellom de viktige tingene i historien og det er lange sekvenser som oppleves som fullstendig overflødige. Det er svært mye som skal fortelles og forklares, tilsynelatende uten at vi kommer noen vei. Det hvor Taylor er effektiv i språk og fortelling i den første boka, synes jeg han svikter gjennomgående på dette i de tre neste.

Når så det hele skal avsluttes og oppsummeres. Når den store krigen nærmer seg slutten og alt skal gå godt, blir det ingenting ut av det hele. Der andre fortellinger virkelig har et klimaks som gjør den lange reisen frem verdt alt slitet, opplever jeg det som at all luft går ut av Taylors historie. Til syvende og sist sitter jeg igjen med noen spørsmål: Var dette alt? Hadde du ikke mer å fortelle? Hvor ble det av finalen? Den store kampen? Den store seieren?

Jeg vil nok alltid sammenligne fantasybøker jeg leser med Ringenes herre - og det er kanskje urettferdig. Samtidig er disse to fortellingene eksempler på hvordan en bredt anlagt historie, med mange personer og mange tråder, til syvende og sist faller på plass - eller ikke. Der Tolkien gir meg opplevelse av viktighet og tyngde, makter ikke Taylor å gjøre det samme. Dermed sitter jeg igjen med en lang historie som til tider har vært tung å jobbe seg gjennom, og som til syvende og sist ikke gir en god opplevelse i det hele tatt. Nå mener jeg riktignok at man ikke bare skal lese fantastiske og gode bøker hele tiden. Man trenger noe som skaper en balanse og som viser deg fortskjellene på det dårlige, middelmådige og virkelig flotte. Uten nedturer vil heller ikke oppturene stå fram i sitt riktige og fortjente lys. Derfor er jeg heller ikke lei eller angrende fordi jeg har lest Taylors serie om Hawklan.

Jeg har kjøpt en til av bøkene hans. En frittstående oppfølger til serien om Hawklan, men jeg er ikke veldig sikker på om jeg kommer til å lese den. Til det har nok ikke Taylor overbevist nok. Jeg er likevel glad for at jeg faktisk fullførte serien slik at jeg har hen hel historie og holde opp mot allerede lest og forhåpentligvis kommende store bøker og serier i fantasysjangeren.

Bildet er coverert på "Into Narsindal" - den siste i serien "The Chronicles Of Hawklan"

Bildet er hentet fra Musroom ebooks

Boken er lest på min Cybook Gen3